På trykk i Dagsavisen 30. november

Da finanskrisen traff med full tyngde kom det som en overraskelse på mange økonomer og politikere. Hadde vi ikke høstet tilstrekkelig kunnskap og fått på plass nødvendige mekanismer etter tidligere økonomiske kriser og nedgangstider til å unngå en ny global krise? Nå forteller FNs mat- og jordbruksorganisasjon (FAO) oss at vi for første gang i historien har over en milliard sultne mennesker i verden. Trenden fra 90-tallet med jevn nedgang ble reversert i 2008 og det ser mørkt ut for tusenårsmålet om halvering av antall sultne innen 2015. Men som finanskrisen, bør ikke denne matkrisen komme overraskende på oss.

Mindre penger til mat
Pressede familier, som i sin levetid har måttet bruke det meste av husholdningsbudsjettet til mat, er under finanskrisen tvunget til å selge unna eiendeler for å overleve, spise mindre og kutte helse- og utdanningsutgifter. Nedgangen i den internasjonale bistanden og mindre pengeoverføringer fra slektninger i rike land har også forverret matsikkerheten. I tillegg er mange utviklingsland i dag mer integrert i verdensøkonomien enn for tjue år siden, slik at den økonomiske krisen også raskere har rammet disse.

De første klimaflyktningene
Dette er tegn vi burde ha sett tidligere, men som med finanskrisen slår til med full tyngde og åpenbarer en desperat situasjon for millioner av mennesker. Når antall sultne i verden kan stige med 100 millioner på 12 måneder, er det åpenbart at vi har enda mindre tak på verdens matsikkerhet enn vi kanskje trodde. FAO-rapporten konkluderer også entydig med at tallene avslører et akutt behov for reform av verdens matforsyningssystem. Ikke minst på grunn av klimautfordringene, som tynger de fattigste enda mer.

I Nordøst-Kenya møtte jeg i oktober det jeg vil kalle de første klimaflyktningene. Som ti måneder gamle Abdi som allerede er drevet på flukt flere ganger i løpet av sitt korte liv. Sammen med mamma Deka har han rømt fra tørken som rammer Kenya og landene som danner Afrikas Horn for fjerde året på rad. De er to av rundt tjue millioner mennesker som trenger akutt mathjelp i det nordøstlige Afrika.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne mat til ham. Abdi blir syk uten mat, fortalte Deka. For bare ett år siden drev Deka med geiter sammen med ektemannen sin, men i løpet av de siste månedene har samtlige 90 geiter dødd av tørken, mangel på vann og mat. For å redde seg selv er Deka en av dem som nå bor på en oppsamlingsplass for internt fordrevne utenfor byen Rhamu på grensen til Etiopia. Nå er de to helt avhengig av nødhjelpen de får for å overleve.

Forebygging som investering
Matmangel i et afrikansk land følger gjerne sesongene for regntid og tørketid. Mange er vant til å leve på et eksistensminimum i lange perioder. Samtidig ser vi altså hvordan klimaendringene påvirker og rammer de mest sårbare, at regntiden blir enda lengre og kraftigere og etterfølger ekstrem tørke som utarmer jordsmonnet fullstendig. Avlinger slår feil og minimum blir det normale. Overgang til katastrofe oppstår når den hårfine balansen mellom overlevelse og død tipper over, når det går fra å ha lite mat til å ikke ha mat.

De som rammes hardest er de som har minst skyld. Klimatilpasning handler like mye om utvikling som om nødhjelp, og investeringer i klimatilpasning gjennom forebyggende tiltak betyr penger spart.. En dollar brukt på forebygging betyr fire dollar spart på respons. Finanskrisen øker behovet for å se lønnsomheten i forebygging.

En av pilarene for bedre matsikkerhet og utvikling er å investere i jordbruket både når det gjelder produktivitet, tilgang til markeder og kunnskap. FAO-rapporten slår også fast at ”det er liten tvil om at investering i småskala jordbruk er det mest bærekraftige sikkerhetsnettet i utviklingsland, spesielt i økonomiske nedgangstider.”

Slike investeringer må gis tid og mulighet til å bære frukter. I Nordøst-Kenya har regnet kommet. Etter lange tørkeperioder er det sjelden gode nyheter. Den inntørkede jorda har ingen evne til å absorbere vann og resultatet er styrtflommer som vasker vekk det siste som mange av menneskene i området hadde som livsgrunnlag.

Smarte og robuste forebyggingstiltak kan derfor fungere som vern for de investeringene som gjøres, og hjelpe mennesker i utsatte områder ut av klimafeller som vi i dag ser i Kenya og på Afrikas horn. Ved blant annet å bygge demninger for å sikre de få avlingene mot flomvann som nå driver i elvene, har en kunnet bygge opp noen små matlagre som en tid fremover kan forsyne både bøndene og noen av flyktningene med mat. Men maten varer ikke lenge. Når lagrene er tomme er Deka og Abdi igjen helt avhengige av hjelp utenfra. De trenger vår hjelp til å overleve. Frem til neste avling. Minst.

Vi kan ikke skille klimautfordringer fra utviklingsutfordringer. Derfor ser Røde Kors det som en forutsetning at forebygging, beredskap og respons blir en sentral del av klimaavtalen som skal vedtas i København og som i praksis virkelig kan hjelpe de som rammes av klimaendringene nå.