Vis bildetekst
Flere norske barn må få komme hjem
Fortsatt lever norske mødre med barn under desperate forhold i Al-Hol-leiren. Norge må sikre at også de får komme hjem.
Denne kronikken ble først publisert i Vårt Land.
Grunnleggende menneskerettigheter står sterkt i Norge. Beskyttelse av særlig utsatte grupper er en kampsak. Situasjonen i Syria er for øyeblikket langt unna de idealer vi higer etter, og midt i dette vokser norske barn opp. De betaler prisen for de valgene foreldrene deres har tatt.
Flere barn i leiren
I januar ble en norsk femåring endelig hentet hjem til Norge, sammen med sin søster og mor. Det var varslet fra flere hold i mange måneder at gutten var syk og trengte medisinsk hjelp. Saken bærer med seg en rekke dilemmaer, men det er ingen tvil om at det var riktig å hente denne lille familien hjem. Det er ikke i noe barns beste interesse å bli sittende i en leir der det er mangel på det aller meste, både mat, utdanningstilbud og trygghet.
Norske myndigheter har forklart hjemhentingen med humanitære årsaker. Den beskrives som et unntak, hvor formålet var å sikre medisinsk hjelp til den syke femåringen.
Nå må vi ta debatten om hva som skal skje med de norske barna og deres mødre som fortsatt er igjen i Al Hol og andre leire i Nordøst-Syria.
I et intervju med NRK sier PST-sjefen at det kan være rundt 20 barn med tilknytning til Norge i Syria og Irak. Røde Kors mener at norske myndigheter må ta aktive grep, men lite tyder på at Utenriksdepartementet (UD) planlegger ytterligere hjemhentinger eller framstøt for å sikre disse norske borgerne.
Umulig oppgave
Vi har all grunn til å tro at den lokale administrasjonen gjør det de kan for å ivareta barna i Al Hol, men oppgaven er umulig. Om lag 68.000 mennesker, de fleste er kvinner og barn, bor i denne leiren som egentlig ikke har kapasitet til mer enn en tredel av dem. Nå som det er vinter, bor de i iskalde telt og de vasser i søle og gjørme. At barna i Al Hol ikke får dekket grunnleggende menneskerettigheter som retten til beskyttelse, helsehjelp og den fundamentale retten til liv, herunder overlevelse, utvikling og en fremtid, er dramatisk. Norske myndigheter kan ikke hjelpe alle barna, men har et særskilt ansvar for dem med norsk tilknytning, og dem er det altså kun et fåtall av. Skjebnen til barna i disse leirene bør feie til side all politisk tvil om hvorvidt det er riktig å ta humanitært ansvar.
Tålegrense
Det er praktisk vanskelig å komme i kontakt med de norske kvinnene og barna, men det er ikke umulig. Det viser både den humanitære innsatsen UD gjorde i forbindelse med returene i januar, og returen av fem foreldreløse, norske barn i fjor. Når til sammen sju barn og en kvinne er hentet hjem, har regjeringen vist at det finnes en tålegrense for hva vi som samfunn kan sitte og se på av menneskelige lidelser uten å ta grep. De fleste europeiske stater har til nå unnlatt å ta ansvaret de har, både rettslig og humanitært, for å bidra til å sikre barnas grunnleggende behov og rettigheter. Samtidig diskuterer ulike domstoler i Europa om Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen pålegger partene å hente hjem egne borgere fra Al Hol og liknende leire. Det står respekt av den norske regjeringens handlekraft i denne saken. Nå bør Norge benytte muligheten til å brøyte vei for at også andre europeiske land kan ta et større ansvar for å hente hjem sine borgere.
Gjennom mediene er det gjort kjent at en norsk borger har «trukket» sin forespørsel om bistand til retur til Norge, og at ingen andre skal ha bedt om slik hjelp. Vi i Røde Kors mener at norske myndigheter har et selvstendig ansvar for å forvisse seg om dette faktisk stemmer, og hva som eventuelt kan ligge bak en slik uttalelse.