Vis bildetekst
Flere hundre millioner mennesker får ikke helsehjelp
Aldri før har så mange mennesker hatt tilgang på helsehjelp. Likevel forblir flere hundre millioner mennesker avskåret fra denne grunnleggende rettigheten ifølge en ny rapport fra Røde Kors.
Venterommet er stappfullt. Kvinner, barn, eldre venter på tur. Svetten renner, det er varmt og fuktig. Selv om mange åpenbart har store smerter, er det en ro i rommet. Alle venter tålmodig på tur. For det er første gang den lille landsbyen har besøk av en lege.
Ngan Chaung er en av de få muslimske landsbyene igjen i Nord-Rakhine. Landsbyer er brent ned eller forlatt. Nesten alle muslimene i regionen har flyktet over grensen til Bangladesh.
I alt har nesten én million mennesker søkt sikkerhet i nabolandet. Cox´s Bazaar er i dag verden største flyktningleir. Forholdene er kummerlige, de fleste grunnleggende tilbudene mangler. Heller ikke der kan man regne med å finne en lege dersom man blir syk eller skadet.
De mest sårbare rammes
Situasjonen er typisk for de som faller utenfor helsesystemene verden over. Land rammet av konflikt, mennesker som er på flukt er blant de mest sårbare. Det kommer frem i Røde Kors' rapport 'The Last Mile'. Rapporten setter søkelyset på de som er avskåret fra helsetjenester verden over, hvorfor det skjer og hva som kan gjøres for å sikre dem den grunnleggende rettigheten.
Nigeria
I nordøstre Nigeria har Boko Haram terrorisert befolkningen i mer enn ti år, og sentralt i landet er det motsetninger mellom jordbrukere og kvegfolk. Begge er konflikter som gjør at folk flest mister tilgangen til helsetjenester.
Dette er områder der det er farlig for helsepersonell å jobbe, der humanitære organisasjoner gjør det beste de kan. Men for folk flest betyr slike konflikter at de ikke får kontinuitet i helseoppfølgingen. Mange som får «vanlige» sykdommer, som i utgangspunktet er lette å behandle, kan ende opp med kroniske lidelser – rett og slett fordi de ikke får tilgang til behandling eller oppfølging.
Hundre millioner har ikke tilgang til helsehjelp
Aldri før har så mange mennesker hatt tilgang til helsetjenester. Men til tross for at stadig flere får det bedre, forblir flere hundre millioner mennesker avskåret fra denne utviklingen.
– De står ikke engang bakerst i køen. De har ingen kø å gå til fordi det er for farlig, fordi de blir diskriminert eller fordi det ikke finnes noe sted å få helsehjelp.
Hindrene for helsehjelp er mange og handler om mye mer enn avstander, ulendt terreng, sikkerhet eller at folk ikke har nok penger. Rapporten peker på alle de som faller mellom tre stoler – offentlig helsevesen, bistands- og utviklingsaktører og det humanitære.
– Rapporten viser at vi ikke har tilfredsstillende løsninger, for verken utviklings- eller humanitære aktører kan klare denne jobben alene. Med rapporten søker vi å synliggjøre de usynlige, mange hundre millioner mennesker, som ikke kommer til å være med på denne utviklingen dersom vi ikke endrer kurs, sier Morten Tønnessen-Krokan, som er seniorrådgiver i avdeling for humanitære behov Røde Kors.
Stigmatisering, diskriminering, mangel på id-papirer og registrering ved fødsel kan skape uoverkommelige hindre for å få helsehjelp.
Livsfarlig å oppsøke hjelp
Mennesker som lever i land med langvarige kriser der helsesystemene er svake, rammes ekstra hardt. I land som Syria, Afghanistan, Jemen og Somalia kan det være livsfarlig å oppsøke hjelp.
– Ofte er helsearbeidere ekstra utsatt, de er overarbeidet og utsetter seg selv for stor fare bare ved å være på jobb. Dette gjelder ikke bare i krigssoner men også i land som El Salvador og Nigeria, sier Tønnessen-Krokan.
Migranter eller mennesker på flukt blir mange steder avvist. Ingen tar ansvar for å gi deg den hjelpen du trenger. Også i Norge har papirløse svært begrenset helsetilbud fra det offentlige. I stedet er de avhengige av innsatsen fra frivillige organisasjoner som Røde Kors og Kirkens Bymisjon.
– Hvis verden skal nå bærekraftsmålet om å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, må innsatsen intensiveres.
Rapporten har tydeliggjør at økte investeringer i offentlige helsesystemer ikke vil være nok, at det må skje en systemisk endring. Rapporten peker på alle de som faller mellom tre stoler – offentlig helsevesen, bistands- og utviklingsaktører og det humanitære.
– Vi har ikke tilfredsstillende løsninger på plass, for verken utviklings- eller humanitære aktører kan klare denne jobben alene. Med rapporten søker vi å synliggjøre de usynlige, mange hundre millioner mennesker, som ikke kommer til å være med på denne utviklingen dersom vi ikke endrer kurs, sier Tønnessen-Krokan.