Kjærligheten er sterkest, sa vi. Hvordan handlet vi så?

22. juli 2011 ble Norge angrepet. På helt meningsløst vis mistet 77 mennesker livet en sommerdag. 69 av dem ble skutt ned på Utøya, de fleste var barn. 22. juli er lidelse og sorg, i ekstrem grad. For overlevende, etterlatte og pårørende er det tap og minner så brutale at ingen av oss som ikke står i deres sko til fulle kan fatte omfanget.

22. juli er også et flengende sår for hele samfunnet vårt. Det var et målrettet angrep på mennesker som forvalter makt og myndighet, og på barn og unge som engasjerer seg i demokratiet vårt. Det var et angrep på deres politiske saker og ideologi. Drapsmannen gikk til angrep på enkeltmennesker, på AUF og på hele vårt fellesskap, vårt mangfold og vår frihet.

Rosetogene og de sorgtunge, men vakre ordene som fulgte i tiden etter skapte en kollektiv forestilling om at vi kunne viske vekk drapsmannens uhorvelige tankesett ved å vise oss sammen, ved å snakke fram kjærligheten. Hat skulle ikke få avle hat, sa vi. Kjærligheten er sterkest, sa vi. Hvordan handlet vi så? Glemte vi å ta ordene ordentlig til oss, kna dem inn i hverdagen?

Ti år er gått, og barn er drept av rasisme også etter 22. juli. I opptakten til markeringen av den verste dagen i vår moderne historie, har flere overlevende satt ord på det de opplevde for ti år siden og erfaringene etterpå. Mange snakker om skyldfølelse, men ingen skal føle skyld for at de overlevde. Hvert liv er en seier. Mange forteller dessuten at det har vært vanskelig å snakke utilslørt om egne opplevelser. Vi som står rundt har ikke klart å ta imot, for ofte har vi møtt skildringene med mistro eller unnvikende blikk.

77 mennesker ble drept, og enda mange flere liv ble rammet. Det er ikke slik at det automatisk går godt, det er ikke slik at med tiden blir alt bedre helt av seg selv. For noen er traumene etter massakren fortsatt så ødeleggende at de ikke klarer å fungere i livene sine.

Fellesskapet ble angrepet, da kan vi ikke la enkeltmennesker sitte igjen alene med jobben med å huske, formidle og sikre at løftene om «aldri mer» blir holdt. Vi må lytte, vi må huske og vi må lære. Og vi må bruke kunnskapen. I Røde Kors har vi et åpenbart ansvar for å bidra. Vi må være med og sikre at lærdommen etter 22. juli holdes aktiv og brukes i kampen for et samfunn der alle får kjenne at de hører til. Hver dag.

Det er lett å si, kanskje. Det er lett å bruke de samme ordene som vi brukte i tiden etter tragedien. Det er jo vakre ord, fylt med de aller beste intensjonene som finnes. Samtidig er det tegn overalt på at kjærligheten og omsorgen har mange konkurrenter. Ord betyr noe, men er ikke bestandig nok.

Tonen i det offentlige ordskiftet er hardere. Noen ytrer seg i voldsomme vendinger, andre trekker seg unna. Kommentarfelt kan flomme over av hjerter og kyss, men også mørklegges av sinte utrop og ukvemsord. Er terskelen for hva vi tillater oss å kalle meningsmotstandere, senket? Unge mennesker som våger å heve stemmen for det de tror på, blir slått tilbake. På et blunk går det fra sak til personangrep.

Naivt, ble det sagt. Norges beredskap var ikke rigget mot en kalkulert drapsmann, en av oss, som gikk til angrep på uskyldige, som gikk til angrep på barn. Hvordan rigger man seg egentlig mot noe sånt? Ingen har hele svaret på det. Trolig finnes det heller ikke ett svar, men mange. Jeg tror at mange av svarene ligger i hverdagene våre, i hvordan vi møter hverandre, i hvordan vi bygger ned forestillingen om at det finnes et «dem» og «oss». Kanskje er dette også store ord, og sannsynligvis har du hørt dem før. Men det finnes mange eksempler på at det er lettere enn vi tror å omsette dem i praksis.

Røde Kors har et humanitært oppdrag: Vi skal hindre og lindre menneskelig nød og lidelse. Igjen er det store ord, men oppdraget tas ut i konkret handling over hele landet av 40.000 mennesker som bidrar med frivillig innsats. Mest av alt er frivillig innsats dette: Et menneske som ser et annet, som tilbyr seg å være der, bidra med noe. Et møte som gir glede til minst to mennesker: den som gir og den som får. Det er ikke alltid lett å definere hvem som er hvem.

Samfunnet vårt bærer på en arv etter 22. juli 2011. Som organisasjon skal Røde Kors være en viktig brikke i jobben med å hindre at hat, mistro og fiendskap får spre seg. Vi skal bidra til at flere skal føle seg innenfor, ikke utenfor. Som medmennesker er vi alle viktige brikker. Også du.