Klimakrisen gjør lokalsamfunn fattigere og farligere

I løpet av de siste femti årene har klimaendringer og hyppigere ekstremvær ført til en femdobling i antall naturkatastrofer. Både forskningen og tall fra FN er tydelige: hetebølgene har blitt flere og varmere, de tropiske stormene flere og mer intense, og flommene langt større og mer destruktive. Og selv om værvarsling og tilgang til rent vann og helsehjelp etter katastrofer redder flere liv nå enn før, mister stadig flere mennesker hus, hjem og jobber til ekstremvær. 

I stormutsatte områder i Asia og Latin-Amerika river vann og vind fra hverandre hus og næringsbygg og sperrer viktige fartsårer til og fra jobb og markeder. I hete- og tørkeutsatte områder i Afrika og Midt-Østen kryper temperaturen for høyt til at man kan jobbe på dagtid, og fisk, buskap og avlinger sliter med å overleve. Og - som man så sommeren 2021 – så sluker skogbranner og flommer stadig oftere hele byer og bygder i Europa, Australia og Nord-Amerika.  

Rammet igjen og igjen 

Klimakrisens økonomiske tap og materielle skader varierer fra sted til sted. Utfallet er det samme: tapte hjem, eiendeler, og inntekter. I mange av de mest utsatte lokalsamfunnene skjer ikke dette bare en gang, men igjen og igjen.  

Bare fire måneder etter at mesteparten av byen Lytton i Canada brant ned i juni 2021, ble de gjenværende innbyggerne rammet av enorme flommer som ødela bebyggelse og isolerte innbyggerne i British Columbia fra resten av landet i flere dager.  

– Manglende klimaenighet er et svik mot de fattigste. Det internasjonale samfunnet har en plikt til å gjøre alt som kan gjøres for å gjøre mennesker og lokalsamfunn i utsatte områder best mulig forberedte på å takle både alvorlige naturkatastrofer og mer omfattende endringer som følge av klimaendringer.

For mange blir belastningen ved å bli boende i katastrofe- og klimautsatte områder til slutt for stor. Evakuering, tap av bosted, og mangel på arbeid tvinger mange til å flytte på seg. I 2020 ble 30,7 millioner mennesker fordrevet fra sine hjem på grunn av katastrofer på verdensbasis. De aller fleste flytter innad i eget land, mange til større byer hvor muligheten for å finne arbeid er større.  

Resultatet for de som blir igjen er ofte enda større sårbarhet, etter hvert som gårdsbruk og arbeidsplasser legges ned og offentlige tjenester nedskaleres. Lokalsamfunnene går inn i kronisk krise og blir avhengige av kreditt, dyre lån, og til slutt nødhjelp for å overleve. 

- Vi reiser ikke hjem fra neste klimatoppmøte uten en løsning 

At de økonomiske tapene og materielle skadene som klimakrisen forårsaker er i ferd med å gjøre stadig flere lokalsamfunn ubeboelige, er ikke nytt for de hardest rammede landene.