Alle i Norge må få helsehjelp

Kronikk publisert i Klassekampen 17. september 2021:

Retten til å få medisinsk hjelp når helsen svikter, er grunnleggende i ethvert samfunn.

Her i Norge tar de fleste av oss denne retten for gitt: Vi er trygge på at vi og barna våre får den best tilgjengelige hjelpen, om vi skulle trenge det. Det gjelder uavhengig av om vi har brukket en finger eller blir rammet av kreft. Men, for en liten gruppe i samfunnet er det ikke slik: De har utrolig nok ikke rett til å gå til legen.

Mennesker som nektes helsehjelp i Norge, er papirløse migranter. Det betyr at de ikke har oppholdstillatelse i landet vårt. Likevel er de her, og de kan bli syke. Men de har altså ikke rett på helsehjelp med mindre situasjonen er helt akutt, eller helsehjelpen ikke kan vente. Vi som undertegner denne teksten, har gjennom mange år sett hvordan dagens praksis fører til unødvendige lidelser i stort omfang.

En ung gutt døde av kreft da han ikke ble henvist til sykehus av legevakten og ikke hadde noen fastlege å gå til.

Forsøker å behandle kreft med paracet

Noen av oss representerer frivillige og ansatte som tar det ansvaret staten ikke tar, og yter medisinsk hjelp så langt det lar seg gjøre for dem som beveger seg på utsiden av samfunnet. Andre forvalter Barnerettighetene på vegne av FN og har som oppgave å kjempe for at de etterleves og at alle barn får like rettigheter. Vi ser hvilken skade dagens diskriminerende lovverk forårsaker. Historiene er mange og opprørende. Det finnes mennesker i Norge som forsøker å behandle kreft med paracet, eller får regninger på titusenvis av kroner når de føder på sykehus.

En høygravid kvinne tør ikke oppsøke sykehuset når barnet kommer fordi hun frykter en regning på mange titall tusen kroner, som hun ikke kan betale.

En ung gutt døde av kreft da han ikke ble henvist til sykehus av legevakten og ikke hadde noen fastlege å gå til. En høygravid kvinne tør ikke oppsøke sykehuset når barnet kommer fordi hun frykter en regning på mange titall tusen kroner som hun ikke kan betale. En mann med alvorlige urinveissymptomer får ikke behandling fordi sykdommen ikke er livstruende nok. Dette er bare noen få av mange hundre eksempler på de ekstreme utslagene som behandlingen av såkalt papirløse mennesker får i Norge. Manglende tilgang til livsnødvendig medisiner er også et stort problem. For eksempel for pasienter med diabetes som ikke får insulin.

Det er langt på overtid at en ny regjering setter en stopper for dette. Papirløse migranter må få helserettigheter i Norge nå.

Må få fastlege

En ny regjering må sikre papirløse migranter og tilreisende EØS-borgere rett og tilgang til nødvendig helsehjelp og medisiner basert på helsefaglige vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper. Helsepersonell må få lov til å gjøre jobben sin som er å redde liv og gi behandling. De må få slippe å være portvoktere for hvem som skal få hjelp eller ikke.

Vi forventer at partiene i en ny regjering følger opp sine partiprogram slik at det så raskt som mulig kommer løsninger som sikrer tilgang til helsehjelp for alle. Det kan enkelt gjøres ved å endre regelverk og praksis i tre steg:

• Personer uten lovlig opphold må få nødvendig helsehjelp basert på vurdering av helsepersonell.
• Utgifter for behandling av papirløse må refunderes gjennom en finansieringsordning.
• Personer uten fast opphold i riket må få tilgang til fastlegeordningen.

Å nekte mennesker helsehjelp utover det rent akutte over lang tid, er en systematisk trakassering og dehumanisering av mennesker. Det er langt på overtid at en ny regjering setter en stopper for dette. Papirløse migranter må få helserettigheter i Norge nå.

Felles opprop signert av:

Linnea Näsholm, leder Helsesenteret for papirløse migranter Oslo

Katrine Meisfjord, leder Helsesenter for papirløse migranter Bergen

Bernt G. Apeland, generalsekretær Røde Kors i Norge

Adelheid Firing Hvambsal, generalsekretær Kirkens Bymisjon

Lill Sverresdatter, forbundsleder Norsk Sykepleierforbund

Reidar Hjermann, leder Psykologforeningens Menneskerettighetsutvalg

Pål Nesse, generalsekretær NOAS

Camilla Viken, generalsekretær UNICEF

Henriette Westhrin generalsekretær Norsk Folkehjelp

John Peder Egenæs, generalsekretær Amnesty International Norge

Mimmi Kvisvik, forbundsleder Fellesorganisasjonen FO

Antirasistisk senter, fugerende leder Linda Tinuke Strandmyr

Fakhra Salimi, leder MIRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn

Trude Hellesø, fungerende leder Mennesker i Limbo

Britt Schumann, leder Internasjonal kvinneliga for fred og frihet - IKFF/WILPF Norge

Berit Hagen Agøy, internasjonal direktør Mellomkirkelig råd

Lene Høigård, leder RIA Rettferdighet i asylpolitikken

Grete Herlofson, generalsekretær Norske Kvinners Sanitetsforening

Jonathan Leifsson de Lange, daglig leder Jussbuss

Magnar Kleiven, generalsekretær i Norges kristelige legeforening (NKLF)