Transfusjonens historie
Det er usikkert hvem som fikk den første blodoverføringen. Var det kanskje pave Innocentius VIII i 1492? I hvert fall fikk han blod fra tre unge gutter for å bli yngre - og alle fire døde.
1600-tallet: Eksperimenter som ble forbudt
Det var først i 1628 eksperimenter med blodoverføring kom skikkelig i gang. Da oppdaget den engelske fysikeren William Harvey blodsirkulasjonen. Den første suksessfulle blodoverføringen ble gjort mellom to hunder, og ble gjennomført i 1655 av dr. Richard Lower i Oxford. Lowers forsøk ledet videre til en blodoverføring fra dyr til menneske 23. november 1667, men det var ikke første gang noen hadde overført blod fra dyr til menneske. Det skjedde i Paris 15. juni samme år, og ble gjennomført av professor Jean Baptiste Denis. Da fikk en 15-årig gutt blod fra et lam. Utviklingen på området stagnerte året etter. Mange pasienter døde etter blodoverføringer, og i 1678 ble blodtransfusjon forbudt.
Etter dette hendte det ikke noe på 140 år (https://geblod.nu/blodochblodgrupper/blodtransfusionens-historia/).
1800-tallet: Fra menneske til menneske
Det var først på begynnelsen av 1800-tallet at man forsto at blodet måtte komme fra en giver som passet for at overføringen skulle lykkes. I 1818 utførte dr James Blundell i England den første vellykkede blodoverføringen fra menneske til menneske. Frem til 1900 ble det utført et utall blodoverføringer med varierende resultat. At det i mange tilfeller ikke gikk bra er ikke så rart ettersom blodtypene ikke var kjent (https://geblod.nu/blodochblodgrupper/blodtransfusionens-historia/).
1900-tallet: Transfusjoner ble sikrere
I 1901 oppdaget østerrikeren Karl Landsteiner blodtypene og laget ABO-systemet. Dette revolusjonerte den medisinske praksisen knyttet til blodoverføringer ettersom det nå kunne utføres på en mer rutinemessig og sikker måte. Etter første verdenskrig klarte man også å hindre at blodet koagulerte, gjennom å tilføre et stoff (natriumcitrat) i det nytappede blodet.
Til å begynne med var det gjerne pasientens familie og venner som gav blod. Dette kunne ikke dekke behovet for blod etter hvert som transfusjonsbehandlingen viste sin berettigelse. Verdens første blodgiversentral ble opprettet i 1921 av Britisk Røde Kors. Deretter kom Røde Kors Blodgiversentral i Rotterdam. Internasjonale Røde Kors har på flere måter stått sentralt og vært en pådriver i dette arbeidet. Dette gjelder også for Norges vedkommende, der den første organiserte blodgivervirksomheten kom i gang i Norges Røde Kors regi i 1933.
De første blodbankene
Den første sivile blodbanken ble opprettet i Barcelona under borgerkrigen i 1936. Den første blodbanken i USA kom først i Chicago i 1937. I 1940 oppdaget Philip Levine Rh-systemet. Begrepet Rhesus (Rh) kommer fra Rhesusapene som Levine brukte i sine forsøk. Etter dette ble blodoverføringer enda sikrere. Den første blodbanken i Norge ble opprettet først i 1948 på Ullevål sykehus.
På 1970-tallet utviklet professor Claes Högman i Uppsala et system for å oppbevare blodets ulike bestanddeler separat. Etter dette ble glassflaskene ved blodgiving erstattet med plastposer og en begynte å lage flere produkter av hver blodtapping. I stedet for å få blodet slik det tappes, fikk nå pasientene de bestanddelene i blodet de trengte, og én tapping kunne bidra til å redde flere pasienter (https://geblod.nu/blodochblodgrupper/blodtransfusionens-historia/).