Veien ut av en pandemi

Av Kjersti Løvik, landsrådsleder Røde Kors Hjelpekorps

Vi er mange som har hatt eller har Covid-19 nå, noen sliter med langtidsvirkninger mens andre ikke var syke overhode. På grunn av gode rutiner og beredskapstankegang har vi klart å unngå store utbrudd knyttet til aktivitet, og når vi ser rundt oss er det en ting å være stolt av. Vi har gått fra pressekonferanse til pressekonferanse, og nå skal vi igjen ta hverdagen tilbake.

Utfordringen med akkurat det begrepet er at munnbind, isolasjon, karantene og meteren er blitt hverdagen, så hvilken hverdag er det vi skal ta tilbake?

Her jeg sitter og hoster etter gjennomført covidsykdom, må jeg bla i bilder for å finne ut hva vi skal ta tilbake. Jeg innrømmer at det er vanskelig å tenke så langt bakover når de to siste årene har vært altoppslukende pandemiske. Når jeg blar ser jeg bilder fra årsmøter, fysiske årsmøter, med middager og dansing. Når danset jeg egentlig sist? Det er bilder av ansikter tett i tett, kurs og regodkjenninger uten munnbind, men med store smil der munnbindet skulle sittet. De siste bildene jeg har på kamerarullen min før pandemien traff oss er RØFFere som trener på sideleie, brusflasker og sminkeutstyr på et bord og ungdom som ler til kamera.

Når du ser på dine bilder, fra 2019 og før, hva ser du da?

For at vi skal kunne ta tilbake denne hverdagen må vi først vite hva den er. Hva ønsker vi å ta med oss, nå kan vi velge og vrake. De bildene vi ønsker skal bli hverdagen er de bildene vi skal løfte fram og gjenskape stemningen fra. Du og jeg er nøkkelen for å få dette til. Når du har sett på dine bilder må du, som jeg, løfte blikket. Hvor kan du bidra for å få dette til?

I år skal vi arrangere DM, NM, øvelser, kurs, regodkjenninger og godkjenninger. Vi skal reparere ATVer, søke midler, organisere sanitetsvakter, delta i redningsaksjoner. Samtidig skal vi drive foreningsvirksomhet. Styrer og råd, utvalg og komiteer må fylles med engasjement og framtidstro. Har du meldt deg?

Vi skal leve med koronaviruset framover, myndighetene forventer høyt sykefravær også ukene som kommer.

På pressekonferansen ga de også uttrykk for at de ikke vet om vi møter en ny variant til høsten, eller neste vinter, som gjør det nødvendig med nye tiltak. Vi er som kjent ikke ferdige før alle er ferdige, verden henger så sammen. Vi skal klare det om det kommer, men fram til da? Danse, synge, reparere ATVer, arrangere forsinket julebord, øve og trene skal vi klare, selv uten munnbind. Vi må bare oppdage muligheten på nytt.

Om to uker skal jeg være faglig leder på KSOR vinter. Selvfølgelig er jeg spent og gleder meg. Så må jeg innrømme at jeg også er litt skremt, fordi det er så lenge siden vi gjorde det uten kohorter og avstand. Vil vi klare å frigjøre oss, om ikke helt så i alle fall delvis? Vi må nærme oss normalen, hverdagen, den vi hadde før. Ett lite steg om gangen, så tror jeg vi klarer det. Jeg skal i alle fall starte med å hente opp bilder fra kurs før pandemien, så jeg får en liten ledetråd og et glimt av hva jeg ønsker deltakerne på KSOR skal oppleve.

Samhold, bålprat på kvelden, lunsj i det fri, full hytte med flere kurs samtidig. Selvfølgelig er det plass, bare hent en stol!