Tatt av vinden - en historie om å bli reddet i fjellet
Det som skulle vært en hyggelig nyttårsfeiring på fjellet, ble et tøft møte med naturkreftene - og et gledelig møte med Røde Kors Hjelpekorps.
Det var tiåringens forslag - å feire nyttår på DNT-hytta Storeskag, et stykke inne på fjellet i Jotunheimens forgård. Nikolai gledet seg hele høsten, vi planla turen i detalj og fikk med storesøster Nora på 14 og en fjellvant bestefar.
Skituren inn til hytta dagen før nyttårsaften 2018 gikk fint, det var snøskuterspor hele veien og sikten var god. I sekken hadde vi godt med klær, mat, spade og et par raketter. Planen var å gå ned igjen 1. nyttårsdag.
Nikolai (10) har gledet seg til nyttårsfeiring på fjellet hele høsten. I sekken har han raketter og sjokolade, sammen med varme klær.
Vel framme sjekker jeg værmeldingen og ser at det er meldt kraftig vind 1. januar. Jeg avgjør at vi må endre planen og gå tilbake allerede neste dag for å unngå uværet. Det blir dårlig mottatt av barna, men vi lager litt tidlig nyttårsfest og sender opp rakettene samme kveld. Vi er helt alene i området, omsluttet av mørket og vidda. Det føles magisk, en dyrebar pause fra hverdagen og byen.
«Nå er det verste uværet over, nå blir det bedre, sier jeg. Så feil kan jeg ta.»
Neste morgen er det vindstille når jeg våkner. Dette skal nok gå bra. Vi spiser frokost, pakker og gjør oss klare til avmarsj. I mellomtiden har vinden tatt seg opp, det river godt når vi begynner å gå. Det er åtte kilometer til bilen og klar sikt.
Skituren inn til hytta dagen før nyttårsaften 2018 gikk fint, det var snøskuterspor hele veien og sikten var god.
Det går sakte, vi må gå fiskebein selv om bakken er vannrett, vinden dytter oss tilbake. Det er tungt å puste, tungt å bevege stavene framover. Etter to timer og tre kilometer har vi kommet til et folketomt stølsområde og vi tar en pause, litt mat og drikke.
- Nå er det verste uværet over, nå blir det bedre, sier jeg.
Så feil kan jeg ta.
Vinden øker
På sletta nedenfor stølene øker vinden. Her har sporene blåst igjen, jeg går foran og brøyter. Hvert tiende sekund stopper jeg, puster og venter på de andre.
Nikolai blåser stadig over ende, det er nesten umulig å reise seg etter hvert fall. Vindkastene er så voldsomme at barna til slutt synker sammen i snøen. De klarer ikke å gå mer, alle er slitne og kalde.
Jeg innser at det er på tide å be om hjelp.
Vindkastene er voldsomme og det går sakte fremover. Vi må gå fiskebein selv om bakken er vannrett, vinden dytter oss tilbake.
På Rogne i Øystre Slidre står Stig Aastveit og lager fruktsalat til nyttårsmiddagen. Klokka er 14.16 når mobilen ringer, det er vakttelefonen til Oppland Røde Kors. En liten familie trenger hjelp under Skaget, det ruvende fjellet noen mil unna hjemmet til Stig.
Den erfarne hjelpekorpseren er godt kjent i området og vet straks hvor han skal. Siden ingen er meldt savnet, drar han alene. Ved Yddin Fjellstue har han sin private snøskuter, det er raskere å bruke den enn å hente Røde Kors-skuteren som står på Beitostølen. Han snakker med politiet som også har kommet.
Så kjører han innover i det hvite landskapet.
Hjelpen er på vei
Jeg prøver å holde telefonen varm for å spare på batteriet og får vite fra politiet at hjelpen er på vei. 200 meter fra oss ser jeg en grønn hytte. Vi må prøve å komme oss dit, tenker jeg. Det er en liten ekspedisjon i seg selv, men omsider er vi i ly bak hytteveggen.
Det viser seg at ei løe står ulåst, her kan vi gå inn. Vi venter mens det begynner å skumre, den blå timen er ekstra blå her oppe.
Så ser jeg et lys der ute på vidda. Nå kommer snøskuteren! Røde Kors er her.
Det har begynt å mørkne når snøskuteren fra Røde Kors kommer til oss. Vi er kalde og slitne - og veldig lettet.
Stig binder fast ski, staver og sekker. Nikolai får sitte bak ham på skuteren, vi andre på tilhengeren. Det har begynt å regne av alle ting - isende regndråper pisker oss i ansiktet. Men vi smiler.
Ettertanker
I etterkant har jeg tenkt mye på opplevelsen. På de voldsomme naturkreftene, på ansvaret jeg hadde for mennesker jeg er glad i, på hva jeg kunne gjort annerledes.
Ikke minst har jeg vært takknemlig for at vi bor i et land der vi kan få støtte når noe uventet skjer.
Stig i Røde Kors hjelpekorps reiste ut på nyttårsaften for å hjelpe noen han ikke kjenner. Helt frivillig.
For meg er det selve essensen i denne historien.
Den erfarne hjelpekorpseren Stig Aastveit er godt kjent i området. – Det er moro å komme fram og finne noen vi har lett etter. Da føler jeg at jeg gjør en forskjell, sier Stig Aastveit (48). Han har vært med i Øystre Slidre Røde Kors Hjelpekorps i seks år. I fjor hadde de 25 redningsoppdrag, alle var vellykket. Foto: Ingeborg Aastveit
Artikkelforfatteren Camilla Gilje Thommessen jobber i Inntektsavdelingen i Røde Kors, men dette var en privat tur.
