Leder

 Det sto noe om dette i tipset til lederen som kom i forrige utgave av hjelpekorpsbladet. Vi mennesker er ulikt skrudd sammen, noen responderer bedre enn andre på ytre motivasjon, mens andre så godt som utelukkende er drevet av indre motivasjon. Vi har lett for å gi den ene mer verdi enn den andre, sette likhetstegn mellom indre motivasjon og altruisme. Det er nok ikke like enkelt, her som ellers er virkelighetsbildet mer sammensatt og utfordrende.  

Ytre motivasjon er det lettest å forsterke. Ros, påskjønnelser og oppmuntringer enten verbalt eller ved diplomer og utmerkelser er visuelle og tydelige tegn på at innsatsen din er verdsatt. Det er viktig at vi fortsetter og til og med blir enda bedre på disse små og store tilbakemeldingene. Alle synes det er hyggelig å bli sett og at deres innsats for fellesskapet blir verdsatt. 

Samtidig er det kanskje er vel så viktig å fore den indre motivasjonen. Den er ofte vanskeligere å se, og mindre håndgripelig og kan lett beskrives som mer personlig. Den indre motivasjonen er det som får mennesker til å gløde når de snakker om det de liker. Om du skal kunne gripe fatt i den og legge til rette for at andres glød kan flamme må du derfor lytte til de rundt deg når de snakker.  

De fleste har godt av å tenke gjennom hva de motiveres av, indre eller ytre og hvilken type anerkjennelse de ønsker seg. Noen ønsker seg verbalt skryt, andre motiveres av å bli gitt en oppgave. Det er ganske vanlig å bli motivert av å bli vist tillit, og der noen motiveres av regler og rutiner blir andre mer motivert om de får frie tøyler innenfor et avgrenset område. Om du vil spille laget ditt godt gjør du lurt i å finne ut av dette. Det krever igjen at du må vite dette om deg selv.  

Så kan vi dessverre ikke bare ha oppgaver som blåser liv i glørne våre. Noen ganger faller ting sammen og vi får ikke løst oppgaven, vi feiler fordi det er vanskelig eller vi synes det er fryktelig kjedelig. Når dette skjer, har vi selv et ansvar for å søke den motivasjonen vi trenger. Jeg gjorde dette selv for ikke så lenge siden. I en meget hektisk tid med mange oppgaver som er mer preget av «må» enn av «vil» deltok jeg ikke på et informasjonsmøte, men valgte søksøvelse i korpset i stedet. Jeg kunne deltatt på informasjonsmøtet og fått ros for hva lokalforeninga gjør, men jeg må fore den indre motivasjonen når den er min sterkeste drivkraft. 

Jeg henter mest motivasjon når været er dårlig, avstanden er lang og oppdraget krever litt. Om jeg i tillegg får løse det sammen med mennesker jeg stoler på blir det dobbel dose. Det er langt fra altruistisk, det er rett og slett fordi jeg liker å få brukt kunnskapen og kjent på at jeg lever. Samtidig er årsaken til å gå ut i det dårlige været akkurat der definitivt uegennyttig. Jeg har et intenst ønske om å bidra til at et menneske noen savner finner hjem igjen eller at et menneske som er skadet opplever en så god behandling som overhode mulig og kortest tid med smerte. Derfor må jeg delta som mannskap på oppdrag og være med lokalt for å holde gløden levende og være trygg på de menneskene jeg er med ut. Dette er min motivasjon, hva er din?  

Hva som driver oss er individuelt, og det i seg selv gjør oss sterkere sammen.