Om mangfold og egnethet

Mottakerne er både ensomme eldre, barn som skal gjøre lekser, innsatte i fengsel eller for vår del i Hjelpekorpset den som er savnet, skadet eller trenger hjelp i det som ofte oppleves som livets største krise. For min del var det i helga de som trodde huset deres skulle brenne ned. Jeg møtte aldri de som bodde i husene, min verden besto av brannmenn, politi, kystvakta, sivilforsvaret, ambulansearbeidere og andre hjelpekorpsere, mye vill natur og innsiden av en skole der vi hadde KO. Ofte er det sånn vi ser vår tjeneste, internt og alene. Selv om vi aldri møter den vi er til for direkte, er vi likevel del av den tjenesten i Norge som heter redningstjenesten.

For å best mulig kunne levere den tjenesten trenger vi mennesker som tenker ulikt, er kreative, ser løsninger og ikke minst har kunnskap. Kunnskap til å ivareta sin egen sikkerhet, løse ulike utfordringer og ivareta den som er i krise på best mulig måte. Vi trenger mangfold. Det sies at i et rom der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye. Ulike innfallsvinkler og ulik bakgrunn er derfor verdifullt i seg selv, og det skal butte litt i meningsutvekslinger for å utvikle tjenesten vi er en del av. Det kan butte helt til løsningen er der, vedtaket er gjort eller oppdraget gitt. Etter det løser vi det bare, vi skal tross alt levere en tjeneste, sammen med andre.

Mangfold er mye. Mye mer enn det som vises på utsiden, eller den jobben du har. Mangfold er hvem du elsker. Det er hvem du deler, eller ikke deler, livet ditt med. Mangfold er historien din, om foreldrene dine drakk for mye alkohol eller om oppveksten din var en historie om solskinn og godhet. Mangfold er også sykdom, hos deg selv eller noen du har nær. Selv tilhører jeg mange deler av mangfold, det kommer litt an på hvem du spør og hvordan du spør, og det gjelder nok mange av oss. En av disse mangfoldene mine er en bindevevssykdom, eller type revmatisme, som heter Ehlers-Danlos Syndrom. Den gir mye leddsmerter, en del annet rusk, og er noe jeg alltid har levd med. Jeg ble i starten av 20-årene forespeilet en tilværelse i rullestol med BPA før jeg ble 30. Nå, snart 20 år etter fylte 30, kan jeg konstatere at det ikke ble tilfelle.

Redningstjenesten, som all annen aktivitet vi i Røde Kors bidrar til, krever noe av oss. Noe mer enn at vi er gode til å kjøre snøskuter, stoppe blødninger eller skrive søknader. En hjelpekorpser må være i stand til å ivareta det mennesket som mottar tjenesten, være hyggelig med andre frivillige i Røde Kors og våre samarbeidspartnere og være gode rollemodeller i samfunnet. På den andre siden vil det å sende lange e-poster midt på natta, true, snakke nedsettende om eller rett ut bryte norsk lov og vårt interne lovverk og regelverk ikke fungere om du skal være egnet til tjenesten. Selv om vi alltid skal søke mangfold, er dette en del av mangfoldet vi ikke kan ha. Deler av mangfoldet gir oss frivillige som noen ganger er egnet og andre ganger ikke, litt avhengig av hvor de er i livet. Så lenge de det gjelder kjenner sin egen begrensning, eller er villig til å ta imot veiledning på det, er ikke dette noe problem. Det kan til og med være en berikelse, for eksempel i form av mer livserfaring hos den frivillige.

En dag vil jeg ikke lenger kunne levere min del av tjenesten vårt mandat er. Jeg vet kroppen min kommer til å si stopp. Da må jeg innse at Røde Kors, og redningstjenesten, er viktigere enn meg. Jeg har ikke rett til å være en del av en tjeneste jeg ikke er i stand til å gi. Det blir som om jeg skal tilby noen tjenesten å reparere bilen deres, selv om jeg ikke aner opp og ned på en motor. Da hjelper det ikke hvor mye jeg enn har lyst, eller forteller andre at jeg kan. Bilen blir fortsatt ikke reparert.