Tett på de rå følelsene

Det er en helt vanlig lørdagskveld hjemme hos Kjersti Løvik. Hun sitter i sofaen med bok, hvilepuls og pysjbukse. Mannen spiller ludo på telefonen, døtrene slapper av på rommet. Ute er det ruskevær, åtte grader, regnbyger og vindkast.

Så kommer meldingen fra Røde Kors: «Jente, 8 år, savnet på fjellet.»

I neste øyeblikk er Kjersti og mannen på vei ut døra, kledd i ull og med sekker, hjelmer og fjellduk. Modus er endret, de vet det haster. Kommunikasjon er kort, avklarende og rolig. De vet hva de skal gjøre når de kommer til Røde Kors-huset. Leteaksjonen er i gang.

Et par timer senere er Kjersti tilbake i pysjbukse, og åtte år gammel jente er ikke lenger savnet på fjellet. Det gikk bra denne gangen.

De som aldri blir funnet

– Vi blir veldig fokusert når alarmen går. Prater lite, kun korte beskjeder. Så tar vi følelsene i etterkant, forteller Kjersti Løvik, landsrådsleder for Røde Kors Hjelpekorps. Hun har vært med i Stjørdal Hjelpekorps siden 2006 og har rutinene under huden.

Det har blitt mange leteaksjoner siden da. De fleste savnede blir funnet i god behold, men ikke alle. Noen ønsker ikke å bli funnet, noen blir borte for alltid.

– Vi kan ikke velge utfallet. Det viktigste er å kunne gi et svar til de pårørende. Det er dem vi aldri finner, som henger igjen i bevisstheten.

Mennesket uten filter

Møtene med de pårørende er sterk kost. Kjersti forteller om fortvilelsen hun ser, om hvor gjennomsiktige vi mennesker blir når det utenkelige skjer.

– Det å savne noen, er noe av det verste man kan oppleve. Du er utenfor deg selv, oppløst og uten filter. Vi møter de rå og ekte menneskelige følelsene, både i sorg og glede.

Noen oppdrag sitter i lenge, som den gangen de lette etter en savnet mann som hadde gått ut på tur dagen før. Letemannskapet blir sendt inn i et krevende område med kratt og våtmark. Etter mye søking ser de en kropp på bakken, helt grå og innleiret, uten bevegelse. Laget er forberedt på død. Så ser de at han rører på øynene, han er i live.

– Det er slike ting som motiverer. Det at vi finner mennesker, gjør at jeg kan fortsette i år etter år. Også de som selv velger døden, kan vi gjøre noe for ved å behandle dem med verdighet. Vi kan bære dem hjem og gi de etterlatte et svar. Men det beste er selvfølgelig å gjenforene folk.

Del av noe større enn deg selv

Hjelpekorpset spiller en viktig rolle i samfunnet og hjelper der det offentlige ikke strekker til. Når ambulansen ikke kommer frem eller politiet ikke har nok mannskap, stiller frivillige hjelpekorpsere opp. Døgnet rundt, hele året.

– Den offentlige redningstjenesten hadde ikke klart seg uten denne innsatsen. Vi er et samvirke og løser oppgavene sammen. Men det koster penger. Vi er avhengige av skredsøkere, snøskutere og utstyr. Det er tidskritisk å rekke frem til pasienten, og en ATV kan bety forskjellen på liv og død. Støtte fra givere gir oss trygghet slik at vi kan hjelpe raskere og flere, sier Kjersti Løvik.

For henne og hjelpekorpserne er dette arbeidet en livsstil. De fleste har egne jobber ved siden av, men den frivillige innsatsen er i høyeste grad profesjonell. Kjersti og mannskapet har den kompetansen som trengs i de mest krevende situasjoner, alle vet hva de skal gjøre. Ved å spille på lag med hverandre og med redningstjenesten, får de frem det beste i alle. Som Kjersti sier:

– Det handler om å være en del av noe større enn deg selv.