Krigens folkerett under press

Vår bevegelse må verne om dette regelsettet hver eneste dag.

Den første Genèvekonvensjonen omhandler syke og sårede soldater under landkrig. Det går en rød tråd fra den første Genèvekonvensjonen, frem til det komplekse regelsettet som vi kjenner under samlebetegnelsen «krigens folkerett».

«Krigens folkrett» viser at vi har klare regler for hva som er lov, og hva som ikke er lov, når det bryter ut krig. Vi som verdenssamfunn har tatt inn over oss at vi lever i en verden med råskap, ondskap og store menneskelige lidelser. Dessverre. Det er slik verden er. Da er det opp til oss å sørge for at det er et rammeverk der ute, som kan sørge for minst mulig råskap, og samtidig begrense de menneskelige lidelsene i krig.
Jeg pleier ofte å si at «krigens folkerett» er det enkleste regelsettet vi har. Det er logisk, og det er bygd om noen åpenbare prinsipper.
Regelsettet er basert på fire grunnprinsipper:

1. Humanitet.
2. Militær nødvendig.
3. Proporsjonalitet.
4. Distinksjon.

Regelsettet er i utgangspunktet så enkelt at sterke statlige millitærmakter skal kunne manøvrere seg innenfor disse fire prinsippene. Det samme skal også utrente geriljagrupper og andre ikke-statlige aktører. Regelsettet gjelder for alle som tar opp våpen i en væpnet konflikt.
Prinsippet om humanitet skal sikre at alle mennesker blir behandlet humant i en væp-net konflikt. Det gjelder både sivile, syke, sårede og soldater. En krigshandling skal ikke påføre sivile eller stridende unødvendig tap og lidelse. Samtidig skal ikke regelverket «lam-me» en krigførende part, men det er i utgangs-punktet bare lov med krigshandlinger som er nødvendige for å oppnå et bestemt militært formål.

Selv om et mål kan angripes for å oppnå en såkalt militær nødvendig, kan ikke handlingen rettferdiggjøres under «krigens folkerett», dersom handlingen ikke er proporsjonal. Proporsjonalitetsvurderingen er godt illus-trert gjennom et eksempel som vi alle kjenner godt til, nemlig Tungtvannsaksjonen.
Under Tungtvannsaksjonen var det sivile følgetap. Det ble likevel vurdert som følgetap som var proporsjonale, sett hen til målet som ble oppnådd med aksjonen. Dette prinsippet gjelder også i dagens kriger.

Under «krigens folkerett» er det ekstremt vik-tig å skille mellom sivile og stridende. Dette er i kjernen av prinsippet om distinksjon. Våpen og virkemidler i krig som ikke kan skille mellom sivile og stridende er ikke i tråd med krigens folkerett. Dette har ført til at enkelte våpen og virkemidler er forbudt å benytte seg av i en krigssituasjon. For eksempel er det strengt forbudt med teppebombing. Virkemidler i krig må kunne skille sivile fra stridende for å være lovlige.

Jeg kom hjem fra en drøy uke i Jordan, Palestina og Israel i sommer. Det er åpenbart at situasjonen på Gaza preger hele regionen. Vi blir hver eneste dag eksponert for grufulle bilder fra Gaza. Vi ser lidelsene på en usensurert måte, som vi knapt har sett tidligere. Lidelsene er store. Røde Kors og Røde Halvmåne-bevegelsen har mistet alt for mange kolleger på Gaza. Kolleger som har mistet sitt liv, i det de skal redde andres. Det er urettferdig og uforståelig.
Det er et grunnprinsipp at ambulansearbeidere og sykehus ikke skal angripes. Likevel skjer det.

Det er et problem når slike grunnprinsipper fortsetter å brytes. Det undergraver hele «krigens folkerett».
Derfor er det desto viktigere med grunnleggende kunnskap om hvilke regler som gjelder i krig. Også i vår del av verden. Det handler i bunn og grunn om å forstå, og det handler også om beredskap.
Kunnskap om hvordan sivile skal vernes, burde være allmennkunnskap. Dersom det er en bok som burde finnes i alle hjem, så er det en samlebok med Genèvekonvensjonene.
Det er ikke bare et regelsett. Det er et regelsett preget av verdier. Verdier som vi «Røde Korsere» har med oss i alt det vi gjør. Et regelsett som vi må verne om, nå som det er under press.