- Kunne blitt min siste påske

- Egentlig har vi brukt hytta mest når det ikke er snø, men været var fint og vi fant ut at vi skulle benytte sjansen og ta oss en påsketur, forteller Arne Fostvedt.

Sammen med kona pakket han raskt sekken, plasserte de to hundene Amy og Tasha bak i bilen og satte kursen mot fjellet. Nå skulle de nyte livet, koble av og oppleve naturen på nært hold. På hytta i Årmotdalen hadde de alt de trengte, inkludert ski og truger, derfor valgte de denne gangen å ta turen gjennom snøen til fots. 

- Det var kanskje litt hodeløst å legge ut på en tur som dette uten ski eller truger, men vi trodde vi hadde formen til det og at det skulle gå greit. Det gjorde det også i begynnelsen, men for hvert skritt vi tok sank vi nærmere 30 centimeter ned i snøen, sier Arne.

Slet med å svelge

Det tok ikke lang tid før han begynte å kjenne det på pusten, men siden det i utgangspunktet ikke var lange turen, var han fast bestemt på å gjennomføre. Trikset var bare å legge inn noen gode pauser. De tråkket seg sakte gjennom det bratte terrenget, hvilte og tråkket videre. Da de var kommet rundt halvveis, stoppet de og fant fram drikke og noe å spise. Plutselig merket Arne at noe var galt.

Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men det kjentes nesten som jeg fikk problemer med å svelge ordentlig.

- Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men det kjentes nesten som jeg fikk problemer med å svelge ordentlig. Vannet og maten stoppet liksom bare i brystet og ville ikke videre. Den følelsen bare fortsatte og for å dempe på smerten forsøket jeg å sette meg ned. Det hjalp ikke og jeg prøvde forskjellig stillinger. Til slutt stod jeg nærmest i bro og lagde en slags lav brummelyd, forteller Arne.

Han trengte hjelp, fort, men i området rundt hytta er det dårlig dekning på mobil. Etter flere forsøk der linja ble brutt fikk de til slutt tak i Arnes svigersønn. Han skjønte alvoret og tok kontakt med Røde Kors.

Hjelp fra Lifjell

På Lifjell var stemningen på topp. Gvarv Røde Kors var på plass med 12 frivillige mannskaper som alle var klare for påskevakt og for å tilbringe noen dager med gode venner, skravle, le drikke kaffe og bistå når behovet meldte seg. Så gikk alarmen. 

- Vi fikk først informasjon om at det var en mann med ryggproblemer og forberedte oss på det. Så kom kontramelding om mulige hjerteproblemer, og vi måtte endre plan. Vi samlet mannskapene våre så fort som mulig og sendte ut fire mann på scooter og fire mann til fots i en annen retning for å være sikre på å finne dem, forteller Tor Arne Hegna fra Gvarv Røde Kors, som ledet aksjonen.

Olav Chronje Haugland og Sondre Røstad, satt på hver sin scooter. Begge har lang fartstid som frivillige i Gvarv Røde Kors, men hadde aldri tidligere vært ute på et oppdrag av så alvorlig grad. Nå stod det om livet, og selv om de visste at Arne befant seg i Årmotdalen, visste de ikke hvor. Turen fra Røde Kors-hytta på Lifjell til Årmotdalen er på rundt to mil, og de kjørte på så fort de kunne. Etter hvert kom de inn på en gammel traktorveg der de kunne følge sporene til Arne og kona, men plutselig var det helt stopp.

- Vi møtte en stengt bom på vegen. På den ene siden var det en massiv fjellvegg, på den andre et bratt stup. For å komme over var vi nødt til å ut for å grave og lagde oss til slutt et lite hopp for å komme over bommen. Hadde ikke det fungert hadde vi ikke kommet fram i tide, forteller Sondre.

Glad og lettet

Arne hadde på det tidspunktet hatt kraftige smerter i nærmere en time. Da scooterne til Røde Kors dukket opp ble han glad og lettet. Endelig var hjelpen der.

- Da scooteren kom var det som om smertene bare slapp taket. Jeg tenkte at nå var det over, og foreslo at når de først var her kunne de kanskje bare kjøre oss opp til hytta. Det fikk jeg raskt beskjed om at ikke var aktuelt, sier Arne, og ikke uten grunn.

- Det er ikke uvanlig at kroppen reagerer på den måten når den er full av adrenalin. Når hjelpen kommer roer den seg plutselig. Likevel er faren for en hjertestans fortatt veldig stor. Kunnskap og gode rutiner fra hjelpemannskapene førte til at de ikke gjorde som de ble bedt om. Hadde han blitt kjørt til hytta hadde hjertet stoppet der. Da kunne situasjonen blitt enda mer dramatisk, sier Tor Arne.

Han var helt hvit og fraværende i blikket.

 En av de andre scooterførerne, som også er ansatt i helsevesenet, konstaterte med en gang at situasjonen var alvorlig og det ble bestemt at Arne skulle legges på båre og fraktes ned til parkeringsplassen.

For at ferden ned det bratte terrenget skulle bli så trygg som mulig, kjørte Olav i front for å lage en best mulig løype. Dype spor i veien og en stor gavl i midten, gjorde det vanskelig å kjøre. Sondre kjørte med Arne på båre og hadde en mann bak som hele tiden passet på.

- På veien ned kjente jeg for alvor på presset. Det var viktig å ikke gjøre noe galt nå. Når jeg kikket bak på ham var det ingen tvil om at vi hadde tatt riktig avgjørelse der opp. Han var helt hvit og fraværende i blikket, sier Sondre. 

Som på film

Da de kom ned gjorde de på nytt et livreddende valg.

- Da vi kom ned var han blå i fjeset og på leppene. Det var åpenbart at noe var i ferd med å skje. Derfor festet vi elektrodene til hjertestarteren på ham for å være føre var. Selv satt jeg og tok pulsen hans for å følge med og like etter skjedde det. Det var ingen puls og jeg så han forsvant. Jeg ropte ut at nå var det stans, og like etter satt vi i gang hjertestarteren, forteller Olav.

Selv, husker Arne at han ble borte et lite øyeblikk, og at han da han kort tid etter slo opp øynene og kom til seg selv ble møtt med flere skremte blikk.

Det var ingen puls og jeg så han forsvant. Jeg ropte ut at nå var det stans, og like etter satt vi i gang hjertestarteren.

- Da jeg kom til meg selv skjønte jeg at nå var det alvor. Nå hadde hjertet stoppet. Likevel kjente jeg meg veldig rolig. De var veldig proffe og jeg følte jeg var i trygge hender, sier Arne.

For Sondre, ble akkurat det øyeblikket det han husker best fra hele hendelsen.
- Det er kanskje det som har festet seg aller mest hos meg. Hvor kraftig støtet var. Det var som på film. Han spratt opp. Hele kroppen løftet seg. Så kviknet han plutselig til nesten med en gang og så tilsynelatende ut som om ingenting hadde skjedd, sier Sondre.

Like etter rullet ambulansen inn på plassen. Der fikk Arne et nytt hjertestans, og fikk på nytt hjelp til å få hjertet i gang igjen. Luftambulansen var allerede tilkalt og da den dukket opp ble han lastet over og fløyet direkte til Rikshospitalet for operasjon.

- Da jeg kom fram rullet de meg bare inn på operasjonssalen og satte i gang. Det viste seg at jeg hadde en medfødt innsnevring i en åre, og da blokkeringen var fjernet følte jeg meg helt fin bortsett fra litt smerter etter hjerte- lungeredningen, sier Arne.

Hadde flaks

- På turen bort gikk alt veldig fort og vi fikk nesten ikke tid til å tenke. Turen tilbake ble derfor spesiell. Det er en lang kjøretur og jeg husker at jeg følte en lettelse over at alt hadde gått så bra. Vi hadde gjort det vi kunne. Samtidig ble jeg usikker og lurte på hvordan det hadde gått og hva som hadde skjedd etterpå, sier Olav.
Tilbake på hytta samlet alle seg for å prate gjennom det som hadde skjedd.

- Vi pleier alltid å ha en gjennomgang etter et oppdrag og snakke gjennom det vi har opplevd. Denne gangen var det mange sterke inntrykk, og vi brukte en stor del av kvelden på å prate om det, sier Sondre.

Senere på kvelden ringte telefonen hos Gvarv Røde Kors igjen. Denne gangen med en gladmelding om at alt var gått bra og en takk fra leger og helsepersonell der inne for innsatsen.

- Det var en hyggelig telefon å få, og legene gjorde det klart at hadde det ikke vært for jobben vi la ned, hadde han ikke overlevd. Vi reddet liv den dagen, sier Tor Arne.

At dette gjøres på frivillig basis er helt enestående.

I dag tenker Arne tilbake på de dramatiske timene med stor takknemlighet og respekt for arbeidet som blir lagt ned av de frivillige hjelpemannskapene fra Røde Kors. På mange måter opplever han at han var på rett sted til rett tid.

- At hjertet først stoppa når det var hjelpemannskaper på Lifjell var egentlig flaks. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det kunne ha gått. Uten dem hadde jeg sannsynligvis ikke kunnet sittet og prate om dette nå. Det kunne blitt min siste påske. At dette gjøres på frivillig basis er helt enestående, sier Arne.

Røde Kors Hjelpekorps står alltid klare til å rykke ut for å bistå i redningsaksjoner, året rundt, men hadde hendelsen skjedd på en annen tid av året er det ikke sikkert mannskapene kunne vært like raskt på plass, bekrefter Tor Arne.

- Det var Skjærtorsdag og da er det alltid mange mann på vakt. Det gjorde av vi selv om vi hadde sendt ut åtte mannskaper fortsatt hadde fire i beredskap på hytta. Det var helt avgjørende at vi var på Lifjell. Generelt bruker vi ikke mye tid på forberedelser, men kunne regnet med at vi hadde brukt en time ekstra. Da hadde det sannsynligvis vært for sent, sier Tor Arne.

Oversikt over vaktsteder påsken 2017 - Telemark Røde Kors Påskeblogg