Vis bildetekst
De hvite bussene
Mannskapet i de hvite bussene reddet ut tusenvis av fanger fra de tyske konsentrasjonsleirene. De gjennomførte en av tidenes største humanitære aksjoner, og ga nytt håp til utallige familier.
I 1944, da man begynte å ane at andre verdenskrig gikk mot slutten, ble flere miljøer bekymret for hva som ville skje med fangene i konsentrasjonsleirene ved en eventuell kapitulasjon. Den norske regjeringen så for seg å følge de alliertes retningslinjer, og dermed først få tilgang til fangene 2-3 måneder etter kapitulasjonen.
Enkelte familier fryktet at dette ville være for sent. Nazistene ville kunne ønske å slette alle spor. (Dødsmarsjene, der fanger ble sendt ut på endeløse vandringer, og skutt når de ikke orket mer, viste at antakelsen stemte.) I tillegg fryktet man at en forestående kapitulasjon kunne virke som en motivasjon for enkelte av SS-lederne til å øke tempoet på masseutryddelsene. Matrasjonene og forholdene i fengslene ble også stadig verre.
Kartlegging av skandinaviske fanger
Familiene Hjort og Seip, som satt i en slags husarrest i Gross Kreuz, forutså dette, og kontaktet den norske diplomaten Niels Chr. Ditleff, som var i Sverige. Han kontaktet igjen Grev Folke Bernadotte; visepresident i Svensk Røde Kors, som tok oppdraget. Bernadotte greide å få til et møte med Heinrich Himmler, sjefen for SS og Gestapo, som han innledet forhandlinger med.
Takket være en kartlegging utført av familiene i Gross Kreutz, hadde man ganske god oversikt over hvor de norske fangene befant seg. I første omgang fikk man forhandlet seg fram til å frakte et stort antall av de skandinaviske fangene til én leir; Neuengamme, noen timers kjøring fra grensa mot Danmark.
Hvitmaling av bussene
Svensk Røde Kors hadde ikke nok av verken mannskap eller personell til operasjonen, så militært personell og materiell ble stilt til rådighet. Selv om busser og lastebiler var malt med beskyttelsesemblem oppå kamuflasjefargene, kunne ikke de allierte garantere for at de greide å unngå å bombe kjøretøyene. Natten før siste transportetappe inn i Tyskland ble de derfor i all hast malt helt hvite, med det røde korset og det svenske flagget på alle sider.
12. eller 13. mars 1945 passerte 36 hvitmalte busser med røde kors på taket grensa mellom Danmark og Tyskland. I kolonnen fulgte også lastebiler, motorsykler, verkstedsbil og redningsbil. I kjøretøyene satt 250 svenske menn og kvinner; offiserer, sykepleiere, leger, bussjåfører, bilmekanikere og kokker. Drivstoff ble sendt med båt.
Flytting til Neuengamme
15. mars kjørte de første bussene mot Sachsenhaussen. Fangene var informert om kolonnen som var på vei, men skepsisen var til stede: Var det en felle? Ble de fraktet til en skjult likvidasjon?
De hvite bussene kjørte nå i skytteltrafikk mellom Sachsenhausen og Neuengamme, der de norske og danske fangene måtte bli inntil godkjennelse ble gitt for å sendes videre.
Det begynte å haste
Andre konsentrasjonsleirer begynte nå å tømmes. Før de allierte styrkene kom til en konsentrasjonsleir, ble leirene gjerne tømt. Utmagrede og syke ble fangene drevet mot det sentrale Tyskland. Fanger som ikke greide å følge marsjen, ble drept. Evakueringene ble kalt dødsmarsjer. Det begynte å haste med å få ut fangene fra Neuengamme, og Bernadotte intensiverte forhandlingene med Himmler.
Himmler var ambivalent til hjemsendingen, og sendte ulike signaler og beskjeder. 19. april stoppet han aksjonen, primært fordi alliert presse hadde begynt å beskrive de grusomme forholdene i konsentrasjonsleirene. Samme kveld ombestemte han seg, og ga beskjed om at aksjonen måtte gjennomføres i løpet av ett døgn.
På dette tidspunkt befant det seg cirka 4200 skandinaviske fanger i Neuengamme. Dessverre hadde mange fra det svenske hjelpekorpset da allerede reist hjem – med noen av bussene. I siste liten stilte danskene opp med materiell og mannskap, og 20. april kunne 120 kjøretøy starte motorene og sette kursen ut av Tyskland, mot Danmark.
Mer enn 25 000 ble hentet i aksjonen
I løpet av den neste drøye måneden ble fanger hentet ikke bare fra Neuengamme, men også fra andre leirer, og dels også med tog og ferger. Fangene ble tatt med via Danmark til Sverige, der de ble tatt imot med jubel, og de fikk pleie og mat.
Antallet som ble reddet er fortsatt usikkert, trass i omfattende registrering. Anslagene ligger rundt 15 - 20 000, og etter krigen ble ytterligere 10 000 flyktninger av ulik nasjonalitet hentet til Sverige med de hvite bussene.
Sorte flekker i historien
Røde Kors støtte på mange dilemmaer i forbindelse med Hvite busser-aksjonen. Av Røde Kors sine 7 prinsipper ble særlig 2 utfordret; upartiskheten og nøytraliteten.
Himmler, som var leder av SS og øverste leder og organisator for jødeutryddelsene, var den Folke Bernadotte forhandlet med om hentingen av skandinaver fra fangeleirene. Himmler godtok ikke at jøder ble hentet ut under redningsaksjonen. Da de hvite bussene fortsatte hjemtransporten etter krigen, var det fremdeles lite plass for jøder. Jødene hadde mistet sitt norske statsborgerskap da de ble arrestert, og regjeringen ville kun finansiere transporten for egne borgere. Enkelte jøder skal likevel ha blitt hentet, men det er ukjent hvordan utvelgelsen skal ha skjedd. Det er rimelig å anta at en viss form for undersøkelse og analyse av behov har funnet sted.
Vi må uansett dessverre si at Røde Kors ikke opptrådte upartisk. Røde Kors hjalp ikke uavhengig av nasjonalitet, religion og opprinnelse. Vi kan anta at humaniteten veide tyngst; det var bedre å redde de man fikk tilgang til – som tross alt var mange - enn ikke å redde noen.
Nøytraliteten henger høyt for Røde Kors. Vi skal ikke ta parti, eller brukes av noen part i konflikt. Da skandinaver skulle samles i leiren i Neuengamme, måtte andre fanger flyttes. Himmler krevde at de hvite bussene skulle bistå i flyttingen, noe de også gjorde. Flere fanger døde under transporten, mens andre har trodd de har blitt hentet til frihet, før de ble dumpet ut av Røde Kors-bussene i andre fangeleirer. Dette kunne ikke skjedd i dag.
Det skal sies at prinsippene ikke ble vedtatt før i 1965, men Røde Kors har helt siden oppstarten vært en nøytral og upartisk hjelpeorganisasjon.
Heltemodig innsats
Trass i at redningsaksjonen ikke var optimal, er det all grunn til å hedre mannskapet som deltok. Med eget liv som innsats reddet de liv og ga nytt håp til både fanger og deres familier. Valg måtte tas særdeles raskt, og stadig på svakt beslutningsgrunnlag. Kaoset herjet, tilgangen på informasjon var minimal, og begrensningene fra Himmler store. At menneskene som planla og gjennomførte aksjonen likevel presterte å redde så mange, er prisverdig. Aksjonen regnes som en av de største humanitære aksjoner noensinne.