Om Røde Kors-bevegelsen

Vi er alle brødre

På veien passerte Dunant slagmarkene ved Solferino, like ved den italienske landsbyen Castiglione. Over 6 000 soldater var døde og 40 000 sårede etter slaget som sto mellom de fransk-italienske koalisjonsstyrkene på den ene siden, og østerrikere på den andre.

Dunant ble rystet over det han så. Han fikk med seg kvinnene fra Castiglione og organiserte pleie og stell for de sårede, uavhengig av hvilken side de tilhørte. Mottoet deres var "vi er alle brødre", på italiensk "tutti fratelli".

Etter opplevelsen ved Solferino skrev Dunant boken «Minner fra Solferino», som ble begynnelsen på Røde Kors og som la grunnlaget for den første Genèvekonvensjonen.

Les også: Det første styret i Norge, etableringen av Norges Røde Kors.

I boken fremmet han ideen om å danne nøytrale hjelpeforeninger som kunne bistå sårede i krig. Han mente at det måtte være mulig å få med stater på noen felles regler for å begrense lidelsene i krig. Resultatet ble den første Genèvekonvensjonen og opprettelsen av Røde Kors i 1863.

Regler for alle kriger

Henry Dunants venn, juristen Gustave Moynier, fattet interesse for boken og idéene.

I 1863

opprettet Henry Dunant og Gustave Moynier en komité på fem personer. Det ble den første Røde Kors-komiteen, og begynnelsen på det som skulle bli verdens største humanitære bevegelse. Året etter inviterte komiteen til en diplomatisk konferanse der representanter for mange av Europas stater møttes. Hensikten med konferansen var å komme fram til noen regler for beskyttelse av sårede soldater på slagmarken.

22. august 1864

signerte 12 nasjoner de 10 artiklene som da utgjorde den første Genèvekonvensjonen. Ytterligere fire stater, inkludert Norge-Sverige, signerte konvensjonen samme høst.

Alle verdens land er bundet av de 4 Genèvekonvensjonene (1949), og over 160 land har også ratifisert de to tilleggsprotokollene (1977).

Røde Kors-prinsippene ble vedtatt på den 20. internasjonale Røde Kors-konferansen i Wien i 1965.

Røde Kors' mandat

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) har fått et spesielt mandat i Genèvekonvensjonene til å gi beskyttelse og hjelp til mennesker som er ofre for væpnet konflikt.        

Dette mandatet gir ICRC både rettigheter og plikter. Som talsmann og vokter for internasjonal humanitær rett, må ICRC arbeide for å øke respekten for dette regelverket.

ICRC jobber innenfor en rekke områder i væpnede konflikter:

• De fungerer som et nøytralt bindeledd mellom de stridende partene
• De yter medisinsk og humanitær hjelp
• De sprer kunnskap om internasjonal humanitær rett (IHR)
• De er i kontakt med de stridende partene for å minne dem om deres forpliktelser i henhold til IHR, og for å påvirke til at disse reglene overholdes
• De inspiserer fange- og interneringsleirer
• De sporer opp savnede mennesker og gjenforener familiemedlemmer som har kommet bort fra hverandre
• De formidler Røde Kors-beskjeder mellom familiemedlemmer

Røde Kors er alltid nøytral

For å kunne utføre dette arbeidet er ICRC avhengig av å få kontakt med, og ha tillit og aksept hos, de stridende parter og de som har innflytelse over dem. Derfor kan ikke organisasjonen være assosiert med noe som helst politisk motiv eller mål. Røde Kors er alltid nøytral, uansett hvor vanskelig det kan være. Nøytraliteten er en forutsetning for å få tillit hos alle partene i konflikten, og gjennom det få tilgang til å hjelpe ofre på begge sider av konflikten.

Røde Kors og Røde Halvmåne emblemet

Når krigen herjer har det røde korset, eller røde halvmåne, sin aller viktigste funksjon: Det gir beskyttelse til de som yter medisinsk hjelp.  

Kun militære sanitetssoldater, militært religiøst personell og Den internasjonale Røde Kors-komiteen har rett til å bære det røde korset i en væpnet konflikt. Listen over hvem som er beskyttet av korset er kort, og det med god grunn.  

Retten til å bære korset

Retten til å bære korset følger av Genèvekonvensjonene, altså en avtale mellom alle verdens stater. Statene har forpliktet seg til at når de planlegger og utfører angrep, skal de ta hensyn til dem som er særlig beskyttet. Til gjengjeld må ikke denne beskyttelsen misbrukes. Det er viktig at partene i konflikt kan stole på at de som bruker det røde korset har rett til det. 

Hvis og når andre personer og organisasjoner bruker det røde korset kan ikke partene i konflikten lenger stole på merket og den betydningen det har. Det øker sannsynligheten for at beskyttelsen ikke respekteres og at de som bærer merket blir ofre for et angrep. Dette fører igjen til at beskyttede personers liv settes i fare, og at medisinske ressurser settes ut av spill og ikke kan gi hjelpen de er tiltenkt å gi. 

Bruk av det røde korset uten lov svekker også tilliten til Røde Kors som en uavhengig og nøytral humanitær organisasjon. Dette kan føre til at Røde Kors ikke lenger gis tilgang til områder med sivile som trenger livreddende hjelp.  

Misbruk er straffbart

Misbruk av emblemet er, hvis det medfører betydelig skade eller død, en krigsforbrytelse. Selv der konsekvensene av misbruket kun er positive (for eksempel distribusjon av humanitær hjelp), er det straffbart etter norsk lov. Dette sier noe om alvoret i å ta emblemet i bruk.  

Ved spørsmål om emblemet, ta kontakt med emblemsaker@redcross.no 

Relaterte sider

• Røde Kors emblemer og symboler (Wikipedia)
• Den Internasjonale Røde Kors kommitéen ICRC
• Den internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne føderasjonen IFRC