– Det er så givende å være besøksvenn
Mange mennesker i Norge savner en fortrolig venn. Aase Marit Sandli var en av dem. Så fikk hun en besøksvenn. Nå har Aase Marit og besøksvennen Gunnhild Kringen utviklet et nydelig vennskap.
Aase Marit har bodd alene i mange år og dagene kan bli lange. Spesielt på vinterstid med dårlige bein og glatte veier. Da er det er godt å ha noe å se frem til.
– Jeg er selskapssyk, og det er det ingen medisin for. Hadde det vært det, så hadde jeg tatt alt med en gang.
Denne onsdagen, slik som mange før, har hun satt på kaffen, tint smultringer og kjent på en glede fordi hun vet at huset snart fylles med latter og gode samtaler. Besøksvennen Gunnhild Kringen skal komme. Gunnhild møtes i gangen med en stor klem.
- Når jeg kommer inn hit, er det en varme som møter meg. Det er så fint å komme til Aase Marit.
Et gjensidig vennskap
Aase Marit og Gunnhild har møttes i snart et år. Det har vært givende for dem begge.
– Jeg føler at vi er veldig gode venner, og hvis det er en stund siden vi har sett hverandre, så savner jeg henne, sier Gunnhild.
Aase Marit blir rørt av de fine ordene fra vennen sin. De har blitt mer enn et «arrangert» vennskap. Vennskapet er et høydepunkt i uka for begge to.
Ensomhet blant eldre
I Røde Kors sin rapport «Glemt i eget hjem» sier nesten tre av ti eldre at de er mindre aktive enn de ønsker å være. Og mange sier de savner mer menneskelig kontakt. 40 prosent av de eldre som er spurt sier at de ofte eller av og til kjenner seg ensomme. Blant de eldste eldre over 90 år, sier annenhver person at de føler seg ensomme.
Gjennom Besøkstjenesten ønsker Røde Kors å bidra til en lettere og mindre isolert hverdag for mennesker som av ulike grunner kjenner på ensomhet.
– Det beste som har skjedd meg på lang tid
– Jeg er veldig glad i Gunnhild. Hun er det beste som har skjedd meg på lang tid. Gunnhild kunne gjerne kommet annen hver dag for min del.
Nå planlegger de to en vår og sommer med både gåturer og kanskje litt lengre turer.
– Ja vi skal både ned til sentrum og spise middag og kanskje våge oss på en busstur til Lillehammer.
Det ser jeg frem til, avslutter Aase Marit.