Krig, konflikt og folkerett

Folkeretten er internasjonale avtaler mellom to eller flere land, som regulerer staters rettigheter og forpliktelser i væpnet konflikt, under naturkatastrofer og i fredstid. Folkeretten er i stadig utvikling og utformer nye regler der det trengs, forkaster utdaterte bestemmelser og tilpasser seg eksisterende forhold.

Norges Røde Kors har først og fremst fokus på de delene av folkeretten som omhandler internasjonal humanitær rett, menneskerettigheter og internasjonal katastrofelovgivning.

Alle har lik rett til hjelp

Stater vedtok i 1864 den første Genèvekonvensjonen. Dermed etablerte verdenssamfunnet moderne internasjonal humanitær rett. Det var Henry Dunant, grunnleggeren av det som i dag er Den internasjonale Røde Kors-komiteen, som tok initiativ til konvensjonen.

Hans grunntanke var at syke og sårede soldater hadde lik rett til medisinsk assistanse, uavhengig av hvilken side de sto på i konflikten.

Det finnes i dag klare regler for hva som er lov og ikke lov når en krig har brutt ut. Reglene som gjelder i krig kalles internasjonal humanitær rett eller krigens folkerett. Reglene slik vi kjenner de i dag er fastsatt i de fire Genèvekonvensjonene av 1949, med to tilleggsprotokoller av 1977 og 2005.

Sivile skal ikke angripes

Formålet med internasjonal humanitær rett er å øke beskyttelsen av alle mennesker som ikke deltar aktivt i stridighetene. Humanitærretten beskytter krigsfanger som har lagt ned sine våpen og overgitt seg til motstanderen, sårede soldater som har behov for medisinsk hjelp og er ute av stand til å kjempe, og sivilbefolkningen. Disse er med andre ord ikke lovlige angrepsmål.

Humanitærretten sier også at funksjoner som sykehus og syketransport ikke er lov å angripe, og at de som trenger hjelp mest skal behandles først, uansett hvilken side av konflikten de tilhører.

Genèvekonvensjonene gjelder ved internasjonale konflikter mellom stater og ved interne væpnede konflikter. Internasjonal humanitær rett pålegger væpnede styrker og væpnede grupper de samme rettighetene og forpliktelsene. 196 stater, inkludert alle FNs medlemsland, har undertegnet Genèvekonvensjonene.

Emblemene beskytter

I tillegg til å inneholde et forbud mot å angripe sårede soldater innebærer Genèvekonvensjonene en særskilt beskyttelse av de som er tilstede utelukkende for å hjelpe. Disse skal bære et tydelig rødt kors for å vise sin nøytralitet. I land der det er naturlig brukes det en rød halvmåne eller en rød krystall i stedet for korset.

Det er sjelden at dagens konflikter utkjempes mellom to regulære hærer på en klart definert slagmark. Dette gjør at sivile i større grad befinner seg i skuddlinjen.

Beskyttelse av syke og sårede og de som er der for å hjelpe er en av vår tids utfordringer.

Fortsatt store utfordringer

På papiret gir Genèvekonvensjonene god beskyttelse, men reglenes effektivitet avhenger av at de som deltar i konflikten respekterer dem. Her har verdenssamfunnet fortsatt store utfordringer. For at dagens ofre for krig og konflikt skal få den beskyttelsen og hjelpen de trenger og har krav på, holder det ikke med handling fra Røde Kors og andre humanitære aktører.

Det dagens og morgendagens ofre trenger er sterkere politisk mot, vilje og evne til å spare sivile og respektere og videreutvikle internasjonal humanitær rett.

Derfor jobber Røde Kors med å spre kunnskap om, og respekt for, humanitærretten til partene i konflikter, befolkningen og norske myndigheter.