Vis bildetekst
Yaroslav (10) flyktet fra granater
I hagen til bestemor ligger det nedgravd en tidskapsel som Yaroslav og broren rakk å grave ned før familien måtte rømme fra krigen.
– Jeg savner vennene mine og drømmer om å få reise hjem igjen, sier tiåringen fra Ukraina.
Yaroslav bærer på opplevelser som ingen barn skal ha. Før krigen i Ukraina eskalerte, var han en vanlig gutt som likte ballspill, å gå på ski og leke med venner.
Den virkeligheten ble brått snudd til en hverdag med tilfluktsrom, et ødelagt hjem og netter i redsel og uten søvn.
Måtte flykte med familien
Yaroslav er en millioner av ukrainere som akkurat nå lever på flukt i eget land. Det har han og familien gjort siden våren 2022, da hjembyen Mariupol ble utsatt for massiv bombing og til slutt ble umulig å bo i.
– Det var onkelen min som fortalte at krigen hadde begynt. Jeg var på helgebesøk hos bestemor da jeg først hørte lyden av et fly, og så en eksplosjon, forteller tiåringen.
Da vinduene på huset begynte å knuse, skjønte de at de måtte løpe i tilfluktsrommet i kjelleren.
– Ble du redd?
– Ja, jeg ble veldig redd, sier tiåringen stille.
Slektninger samlet seg først hos bestemoren, men måtte så flytte seg til onkelens hus. På en gassbrenner i kjelleren lagde de mat av det de hadde.
Hjemmet brant ned
De første dagene og nettene hørte de eksplosjoner hvert kvarter. Ingen sov noe særlig og de måtte stadig løpe i tilfluktsrommet. På et tidspunkt ble det stille, så onkelen gikk opp for å se hva som skjedde utenfor huset.
– Onkel kikket ut av et vindu som var knust av eksplosjoner, og da kom det en eksplosjon så kraftig at han ble kastet til bakken og besvimte i flere minutter.
Familien flyktet til slutt fra de brutale kampene vestover til byen Khmelnytskiy der de nå får hjelp til å starte et nytt liv. I hjemlandet, men langt borte fra det kjente.
Hjemmet til Yaroslav har familien fått vite er ødelagt av krigen. Det har brent ned. Likevel er Yaroslav bestemt på at han ønsker å få reise hjem igjen.
– Før vi dro, gravde jeg og broren min ned en tidskapsel. Det var en boks med en liten leke, og et ark der datoen står skrevet. Dette gjorde vi fordi vi håper vi en gang kan reise hjem, forteller Yaroslav.
– Jeg savner alt, sier den ti år gamle fjerdeklassingen.