Spørsmål og svar om krigens regler
Kan man bombe et sykehus hvis fienden gjemmer seg der? Er et barn som bærer våpen et legitimt mål?
Vanlig spørsmål om krigens relger
Genèvekonvensjonene er et internasjonalt lovverk som alle stater er forpliktet til å følge. Konvensjonene regulerer krigføring og setter begrensinger for hvilke våpen og metoder som lovlig kan benyttes. De har til hensikt å beskytte de som ikke er en del av en væpnet konflikt, eller ikke lenger tar del i den.
Genèvekonvensjonene er en del av folkeretten.
Internasjonal humanitærrett beskytter de som ikke deltar i en væpnet konflikt, eller de som ikke lenger tar del i den. Den setter også grenser for hvilke våpen eller metoder som kan brukes i en krig.
De fire Genèvekonvensjonene og dens tilleggsprotokoller er blant de sentrale dokumentene i internasjonal humanitærrett.
Internasjonal humanitærrett ansees som sedvanerett. Med sedvanerett menes et sett uskrevne regler verdenssamfunnet er tilstrekkelig enig om til at det forventes at både stater og ikke-statlige aktører følger disse. Disse internasjonale reglene er utviklet på bakgrunn av staters praksis over tid, og anses som rettslig bindene. Staters praksis kan blant annet være utledet av nasjonal lovgivning, domstolsavgjørelser, militære manualer og offentlig uttalelser.
En krig er en væpnet konflikt mellom minst to parter. Overordnet skiller Genèvekonvensjonene mellom internasjonale og ikke-internasjonale kriger eller konflikter.
I korte trekk kan de grunnleggende prinsippene for krigens regler uttrykkes i noen punkter:
- Sivile skal aldri være et mål. Militære angrep kan kun gjennomføres når det er en militær nødvendighet og angrepet skal rettes mot militære mål.
- Syke og sårede skal evakueres og tilbys nødvendig medisinsk hjelp.
- Et rødt kors, en rød halvmåne og en rød krystall mot hvit bakgrunn er symboler for beskyttelse. Personer og objekter merket med disse symbolene har krav på særlig beskyttelse og skal ikke angripes.
- Krigsfanger og alle tilfangetatte har krav på å bli behandlet med respekt og verdighet.
- Tortur og voldtekt er absolutt forbudt.
Den sveitsiske forretningsmannen Henry Dunant var mannen som i 1859 fikk ideen om å etablere en nødhjelpsorganisasjon som kunne gi helsehjelp til syke og sårede soldater i krig, og at de som hjelper syke og sårede skal være beskyttet mot angrep.
Det førte til opprettelsen av den internasjonale Røde Kors-komiteen i 1863, og i 1864 ble den første av fire Genèvekonvensjoner formulert.
Alle kulturer kjenner til regler som gjelder i krig, og alle stater har fulgt sedvaneretten lenge.
I henhold til Genèvekonvensjonene er et rødt kors, en rød halvmåne og en rød krystall mot hvit bakgrunn er symboler for beskyttelse. Disse kalles for emblemer og brukes av helsepersonell, hjelpearbeidere, sykehus og ambulanser i væpnede konflikter.
Kravet om særskilt beskyttelse av hjelpearbeidere er nedfelt i Genèvekonvensjonene og i dens tilleggsprotokoller.
Det er nødvendig å beskytte helsehjelp for å hjelpe de som rammes av krigen på begge sider av en konflikt.
Les mer om Genèvekonvesjonene og kravet om særskilt beskyttelse.
Ja.
Soldater er i utgangspunktet et lovlig mål hele tiden. Også når vedkommende ikke tar direkte del i fiendtlige handlinger anses en soldat eller stridende å være en del av krigføringen.
Nei. Sivile skal aldri være et mål.
De stridende partene er forpliktet til å skille mellom sivile og stridende. I krig og væpnede konflikter må sivile som ikke tar del i kamphandlinger ikke angripes. Dette kaller vi distinksjonsprinsippet.
Det er et helt grunnleggende prinsipp i internasjonal humanitærrett som legger til grunn av det finnes et skille mellom det sivile og det militære. Det betyr at partene skal skille mellom sivile og stridende personer, og sivile og militære objekter i krigføringen.
Alt som gir en militær fordel, kan bli et militært mål. Det betyr at for eksempel soldater og militærleirer er lovlige mål, men også sivile bygninger eller objekter kan bli lovlige militære mål dersom de brukes for militære formål og et angrep gir en direkt og klar militær fordel.
Nei. Sykehus og helsepersonell skal aldri angripes.
Hjelpearbeidere, ambulanser og sykehus skal beskyttes. De skal gis tilgang til områder hvor det er humanitære behov og det skal tilrettelegges for at de kan utføre sin oppgave.
Militært sanitetspersonell har også krav på beskyttelse i henhold til internasjonal humanitærrett.
Les mer om beskyttelse av sykehus og hjelpearbeidere i krig.
Ja.
Hvis barn deltar i kamphandlinger, er det lov å skyte barn. Barn under 18 år har særlig beskyttelse i henhold til FNs barnekonvensjon og internasjonal humanitærrett forbyr at barn under 15 år skal rekrutteres eller delta i kamphandlinger. Dersom de på tross av dette deltar som stridende i en krig anses de som lovlige mål.
Krigsfanger skal behandles humant og med respekt. Det betyr at de har rett til tilgang til mat, rent vann, klær, helsehjelp og kontakt med sine nærmeste.
Det er ikke lov å ta livet av en fiende som har overgitt seg eller på annen måte ikke lenger er i stand til å delta i kamphandlingene.
Nei.
Tortur er ulovlig og betraktes som en krigsforbrytelse uansett hvilket formål det har. Det gjelder alle former for tortur, uansett om det er fysisk eller psykisk avstraffelse. I tillegg er all umenneskelig behandling strengt forbudt.
Alle stater i verden har skrevet under Genèvekonvensjonene. Derfor er alle stater bundet av dem.
Også ikke-statlige aktører er bundet av de viktigste prinsippene i Genèvekonvensjonene. Dette er fordi konvensjonene anses som sedvanerett. Med sedvanerett menes et sett uskrevne regler verdenssamfunnet er tilstrekkelig enig om til at det forventes at både stater og ikke-statlige aktører følger disse. Disse internasjonale reglene er utviklet på bakgrunn av staters praksis over tid, og anses som rettslig bindene. Staters praksis kan blant annet være utledet av nasjonal lovgivning, domstolsavgjørelser, militære manualer og offentlig uttalelser.
Ja. I en væpnet konflikt skal man alltid følge internasjonal humanitærrett, selv når fienden ikke følger reglene.
Genèvekonvensjonene har status som universell ratifisert. Det betyr at alle stater i verden har underskrevet konvensjonene, og dermed er alle stater bundet av dem.
I tillegg anses de viktigste prinsippene i Genèvekonvensjonene som sedvanerett for ikke-statlige aktører. Med sedvanerett menes et sett uskrevne regler verdenssamfunnet er tilstrekkelig enig om til at det forventes at både stater og ikke-statlige aktører følger disse. Disse internasjonale reglene er utviklet på bakgrunn av staters praksis over tid, og anses som rettslig bindene. Staters praksis kan blant annet være utledet av nasjonal lovgivning, domstolsavgjørelser, militære manualer og offentlig uttalelser.
Det vil si at både stater og ikke-statlige aktører er bundet av internasjonal humanitærrett i i væpnet konflikt.
Sykehus og hjelpearbeidere har særskilt beskyttelse etter internasjonal humanitærrett. De skal ikke angripes og det skal tilrettelegges for at de skal kunne gjøre jobben sin. Sykehus og ligenende skal derfor ikke brukes militært. Men de kan miste sin beskyttelse dersom stridende parter bruker stedet som oppholdssted, til oppbevaring av våpen eller annen aktivitet som gir en militær fordel. Da mister sykehuset sin beskyttelse. Det samme gjelder andre helsefasiliteter som ambulanser, klinikker og helsepersonell.
Dersom helsefasiliteter brukes militært, kan de bli lovlige mål. Det betyr likevel ikke at man kan gå til angrep. Humanitærretten krever mer, man må for eksempel varsle før et angrep. I tillegg gjelder proporsjonalitetsprinsippet som går ut på at forventet sivil skade (syke, sårede, helsepersonell, medisinsk utstyr, osv) skal veies opp mot militær fordel.
Når den angripende part skal vurdere hvilken skade et angrep vil forårsake, skal sannsynlige indirekte skader også medregnes. Hvis et sykehus gjøres ubrukelig etter et angrep, har det konsekvenser for hele den befolkning som bruker sykehuset, og ikke kun for de som befinner seg der på tidspunktet angrepet skjer. Dette betyr at terskelen for å angripe et sykehus alltid vil være svært høy.
Proporsjonalitetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i internasjonal humanitærrett.
Dette prinsippet handler om at ved et angrep, på et lovlig mål, må man veie opp forventet sivil skade mot forventet militær fordel. Dersom angrepet på et lovlig mål forventes å medføre skade på sivile og sivile objekter, som er ute av proporsjon i forhold til den forventede militære fordelen er angrepet forbudt å gjennomføre.
De stridende partene skal hele tiden i størst mulig grad sørge for å skåne sivilbefolkningen og sivile objekter. De skal ta alle praktiske mulig forholdsregler for å unngå, og under alle omstendigheter begrense skade av sivile og skade på sivile objekter. Dette sikrer ivaretakelse av distinksjonsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet.
Nei.
Etter første verdenskrig ble bruken av kjemiske og biologiske våpen forbudt. I 1972 ble forbudet ytterligere styrket da det internasjonale samfunnet vedtok konvensjonen om forbud mot biologiske våpen, og i 1993 da konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen vedtatt.
Begge konvensjonene, og særlig den som forbyr kjemiske våpen, har omfattende verifikasjonssystemer.
Nei.
Det er et helt grunnleggende prinsipp i internasjonal humanitærrett at krigens parter skal skille mellom sivile og stridende personer, og mellom sivile objekter og militære mål. Dette kalles distinksjonsprinsippet.
Sivile skal ikke angripes, så lenge de ikke tar direkte del i kamphandlingene. De må heller ikke brukes som skjold for soldater eller militære mål.
Hvis en soldat gjemmer seg blant sivile flyktninger, så må man kun lov til å skyte på soldaten. Konfliktens parter har en forpliktelse til å gjøre alt de kan for å minimere skade på og ta seg av sivile.
Soldater skal alltid være uniformerte eller vise synlig at de er stridende, for eksempel ved å bære våpen synlig. De kan ikke late som om de er sivile ved for eksempel å skjule våpen, eller har på seg sivilt tøy når de skal angripe.
Om en fiende kler seg ut som sivil er vedkommende fremdeles stridende og dermed et legitimt mål. For å angripe må man naturligvis være sikker på at vedkommende har kledd seg ut.
Det er en krigsforbrytelse å utgi seg for å være beskyttet mot angrep med hensikt om å drepe, såre eller å ta noen til fange.
Brudd på internasjonal humanitærrett skal etterforskes og straffeforfølges. De som er skyldig i brudd på reglene skal holdes ansvarlig.
Det er viktig å huske på at det å ta liv av en soldat i krig er lov. Det er kun faktiske brudd som kan straffes, eksempler på det er tortur, voldtekt, inhuman behandling av fanger og sivile.
Nasjonale domstoler kan straffeforfølge brudd på reglene, både for egne og utenlandske borgere. Dersom en person er mistenkt for å ha begått brudd på humanitærretten befinner seg i et annet land kan vedkommende bli straffeforfulgt der. Dersom en nasjonal domstol ikke kan eller vil straffeforfølge brudd kan Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ta saken. Den internasjonale straffedomstolen behandler saker som omfatter krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, aggresjon og folkemord.
Stater har en plikt til å etterforske krigsforbrytere og stille dem for en domstol, uansett hvor handlingen er begått og hvem som stod bak.
Når stater ikke er villig eller ikke har mulighet til å selv stille dem til ansvar har det internasjonale samfunnet opprettet en rekke internasjonale domstoler som skal straffe de mest alvorlige internasjonale forbrytelser. Dette er saker som omhandler krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.
Den internasjonale straffedomstolen (ICC) er den mest kjente, men det finnes også midlertidige domstoler som er opprettet i forbindelse med spesifikke konflikter som for eksempel straffetribunalene for de tidligere Jugoslavia og Rwanda.
Den Internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) har en fortrolig dialog med krigens parter om deres overholdelse av humanitærretten. De får opplysninger gjennom sine delegater som besøker krigsfanger eller leverer nødhjelp til sivilbefolkningen, syke og sårede.
Overtredelser av den humanitærretten dokumenteres og drøftes med personene eller myndighetene som er direkte ansvarlig, for eksempel i møter eller som en del av fortrolige dokumenter.
Røde Kors jobber også med å formidle kunnskap om humanitærretten, gjennom blant annet støtte til opplæring av soldater og stridende. Nasjonale Røde Kors-foreninger jobber også for at staten skal underskrive relevante konvensjoner, gjøre dem til en del av nasjonal lovgivning og etterleve dem.
Nei.
Sivile skal aldri angripes uansett hvilken part av en konflikt de holder med.
Kulturminner sier noe om hvem vi er, hva som har forment oss og hvordan vi har kommet hit vi er i dag. Et angrep på kulturminner er derfor et angrep på vår identitet, verdihet og fremtiden til menneskeheten.
Å ta vare på disse minnene kan være avgjørende i arbeidet med å gjenoppbygge samfunn når en væpnet konflikt tar slutt.
Fant du ikke svaret på det du lurte på om krigens regler? Send oss gjerne ditt spørsmål!
E-post: folkerett@redcross.no