Hva er Genèvekonvensjonene?

De er en del av internasjonal humanitærrett og er et internasjonalt lovverk som alle stater er forpliktet til å følge.

Den regulerer krigføring og setter begrensinger for hvilke våpen og metoder som lovlig kan benyttes. Reglene har til hensikt å beskytte de som ikke er en del av en væpnet konflikt, eller ikke lenger kan ta del i den.

Gjennom Genèvekonvensjonene har verdens stater blant annet forpliktet seg til: 

  • Å handle humant, selv i krig 
  • Å respektere det enkelte mennesket 
  • Å ta hånd om og pleie både egne og fiender 
  • Å forby tortur, masseutryddelse, tilfeldig drap, deportasjoner og plyndring

I dag er det fire Genèvekonvensjoner og det er tre tilleggsprotokoller.

Første Genèvekonvensjon

Første Genèvekonvensjon ble vedtatt i 1864, etter slaget ved Solferino. Sanitetspersonell, syke og sårede soldater som ikke lenger deltar i striden, er ikke lovlige mål. De skal beskyttes og behandles humant, og uten forskjellsbehandling. 

  • Det er forbudt å drepe en motstander som har overgitt seg. 
  • De sårede skal pleies av den parten som har dem i sin varetekt.  

Andre Genèvekonvensjon

Som et resultat av erfaringene fra sjøkrigen mellom Japan og Russland ble Genèvekonvensjoene utvidet i 1906 til å også gjelde krigføring til sjøs. Den andre Genèvekonvensjonen legger til grunn at:

  • Syke, sårede og skipbrudne ved krigføring til sjøs er ikke lovlige mål. 
  • Partene i konflikten skal hele tiden, og særlig etter trefninger, lete etter skipbrudne og gi dem beskyttelse. 
  • Etter avtale kan skipbrudne fraktes til land i en nøytral havn. De kan da ikke ta del i krigføringen på nytt. 

Tredje Genèvekonvensjon

Som følge av krigsfangers manglende rettigheter og grusomme lidelser under første verdenskrig ble Genèvekonvensjonene enda en gang utvidet. I 1929 ble regler om håndtering av krigsfanger vedtatt i den tredje Genèvekonvensjonen.

Krigsfanger skal behandles humant. Tortur er forbudt. Under avhør behøver krigsfanger ikke oppgi annet enn navn, militær grad, fødselsdato og registreringsnummer. Krigsfanger skal ikke straffes for å ha deltatt i den væpnede konflikten, og skal slippes fri når krigen er over.

Krigsfanger har rett til rent vann, mat, helsehjelp, rene klær og kontakt med sine nærmeste.

Fjerde Genèvekonvensjon

Under andre verdenskrig var omlag 50 prosent av ofrene sivile. Som følge av dette ble konvensjonene revidert i 1949 og ble til slik vi kjenner de i dag. Derfor omtales de ofte som Genèvekonvensjoene av 1949.

  • Sivile som er i fiendens varetekt skal respekteres. De skal beskyttes mot enhver form for vold og represalie - ingen skal stå til ansvar for noe de ikke har gjort. De skal også kunne opprettholde forbindelsen med sine slektninger.
  • Sårede, syke, gravide, barn og ungdom er særlig beskyttet. Det er egne regler for behandlingen av barn, internerte personer, helsepersonell og religionsutøvelse. 

Tilleggsprotokoll  I av 1977

I konfliktene etter andre verdenskrig så man et behov for ytterligere regler på nærmere bestemte områder. Genèvekonvensjonene viste seg ikke å gi god nok beskyttelse, særlig for sivilbefolkningen, men også sanitetspersonell, sårede og tilfangetatte. 

Det innebærer blant annet: 

  • Helsepersonell er gitt økt beskyttelse 
  • Mulighet for opprettelse av områder og soner med særskilt beskyttelse 
  • Personell som deltar i hjelpeaksjoner for sivilbefolkningen gis særskilt beskyttelse 
  • Sivilforsvaret skal beskyttes 
  • Det er forbudt med angrep som ikke skiller mellom militære mål og sivile personer eller gjenstander 
  • Det er forbudt å bruke krigføringsmetoder som innebærer alvorlige skader på naturen 
  • Det er forbudt å angripe mål som medfører katastrofer for sivilbefolkninger (for eksempel demninger, diker og kjernekraftanlegg) 
  • Utsulting er forbudt 
  • Kvinner og barn er gitt økt beskyttelse

Tilleggsprotokoll II av 1977

De fire Genèvekonvensjonene gjelder i hovedsak internasjonale væpnede konflikter der to eller flere stater kjemper mot hverandre.

Etter andre verdenskrig har ikke-statlige væpnede konflikter dominert. Den andre tilleggsprotokollen regulerer slike.

Den andre tilleggsprotokollen har strengere regler for når den gjelder. Konsekvensen er at det er færre skriftlige regler i ikke-internasjonale væpnede konflikter enn i internasjonale væpnede konflikter.

Til dels skyldes dette at flere av verdens stater har vært motvillige til å inngå avtaler med andre stater om håndteringen av noe de anser som interne anliggende. Statene ønsker heller ikke å gi ikke-statlige væpnede grupper samme rettslige status som statlige militære styrker har.

I dag er gapet mellom reglene i internasjonale og ikke-internasjonale væpnede konflikter i ferd med å tettes av sedvanerett. De uskrevne reglene viser seg særlig relevant ved borgerkrig. Det er derfor i dag klare grenser for hva som er lov, uavhengig av om det kriges mellom eller inne i stater.  

Tilleggsprotokoll III av 2005

Røde Kors-emblemet er et beskyttelsesmerke og slik har det vært siden første Genévekonvensjonen i 1864.

Det røde korset, den røde halvmånen og den røde krystallen er alle beskyttelsessymboler for helsepersonell. Senere ble den røde halvmånen anerkjent som et beskyttelsesmerke på lik linje med det røde korset. Ingen av emblemene er ment å inneholde noen religiøs betydning. Likevel har de av noen blitt tolket slik. Derfor ble det i 2005 etablert et tredje emblem: den røde krystall.

Relaterte spørsmål