Hvordan ble Genèvekonvensjonene til?
Sveitseren Henry Dunant var på vei gjennom Italia for å møte Napoleon den tredje da han passerte en slagmark med 6.000 døde og mer enn 40.000 sårede.
Da den sveitsiske forretningsmannen Henry Dunant i 1859 passerte byen Solferino i Italia etter et stort slag ble han sjokkert over mangelen på legehjelp til de sårede soldatene. Han organiserte lokalbefolkningen for å gi de syke og sårede nødhjelp og hjelpe dem med å kontakte familiemedlemmer. De organiserte pleie og stell for de sårede, uavhengig av hvilken side de tilhørte. Mottoet deres var «vi er alle brødre», eller «tutti fratelli» på italiensk.
Etterpå skrev han boken «Et minne om Solferino», som ble begynnelsen på Røde Kors og som la grunnlaget for den første av Genèvekonvensjonene.
Opplevelsene fikk Dunant til å foreslå at det i hvert land skulle være en permanent nødhjelpsorganisasjon i krig, og det skulle være internasjonale regler for hvordan krigens ofre skal beskyttes.
Forslaget ledet i 1863 til opprettelsen av den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève. Dette ledet igjen til den første Genèvekonvensjonen i 1864. For dette arbeidet mottok han den første Nobles Fredspris i 1901.
Henry Dunants venn, juristen Gustave Moynier, fattet interesse for boken og idéene. Sammen med fem andre dannet de den første Røde Kors-komiteen i 1863, som senere er blitt verdens største humanitære bevegelse. Grunnleggerne av Røde Kors så for seg at selv i krigens kaos og lidelser kunne noen felles regler bidra til et minimum av humanitet. De mente det kunne være mulig å forene krig og rett. I 1864 inviterte komiteen til en diplomatisk konferanse der representanter for mange av Europas stater møttes. Hensikten med konferansen var å komme fram til noen regler for beskyttelse av sårede soldater på slagmarken.
22. august 1864 signerte 12 nasjoner de 10 artiklene som da utgjorde den første Genèvekonvensjonen. Dette var et viktig skritt i arbeidet for å regulere hva som er lov i krig. Ytterligere fire stater, inkludert Norge-Sverige, signerte konvensjonen samme høst.
Alle verdens land er bundet av de 4 Genèvekonvensjonene (1949), og over 160 land har også ratifisert de to tilleggsprotokollene (1977).